Kjære menighet,
er det riktig å beskrive den hl. Thomas som vantroende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham vantroende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter vantro da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og kommenterte ikke evangelisten at «de nektet å tro det»?
Kanskje kan vi tyde Tomas mistro på en annen måte: Vi kan se i ham en skikkelse fra vår egen tid. Vil ikke vi i vår tid forstå alle mysteriene rundt mennesket, naturen og livet? Blir det ikke hele tiden forsket, søkt og eksperimentert? Hvem vet hva som skjer i alle verdens laboratorier? Og må ikke troen også stå på den vitenskapelige forskningens sikre fundament? Vi kan løpe etter enhver guru som hevder å være utvalgt av Gud og sendt til menneskene. Vi har rett til å spørre om ekthet og identitet. Det var kun det Tomas gjorde.
Man kan ikke uten videre skyve denne apostelen utover sidelinjen. Syv ganger nevnes han i Den hellige Skriften. Ved den siste nattverden spurte han Jesus om hvilken vei vi skal gå. Da alle mennesker befinner seg på en vei, er spørsmålet om den riktige veien meget sentralt og viktig. Hvem viser oss veien til et liv som aldri opphører? Thomas fikk et svar fra Jesus som også er viktig for oss: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Denne beskrivelsen er en invitasjon til etterfølgelse. I vår higen etter lykke bør vi tre inn i Jesu fotspor.
En annen gang viser Thomas seg som en som modig står ved sin Herre. Like før sin pasjon får Jesus budet om at hans venn Lasarus er død. Han vil skynde seg til Judea. Men fordi Judea var et fiendtlig land er apostlene bekymret. Da sier Thomas: «La oss gå med, vi også, så dør vi sammen med ham» (Joh 11,16). Helt inn i vår tid finnes det kristne som tappert står ved Jesus og risikerer livet sitt for ham.
Ikke alle mennesker opplever påsken allerede den tredje dagen etter langfredag. Påsken forstått som sikkerheten om Kristi oppstandelse og vår egen oppstandelse. Troen på seieren over døden bryter ikke frem hos alle mennesker til samme tid. Da Maria og Peter og andre disipler allerede var berørt av det nye livets glans, levde Thomas ennå i tvilens mørke og derfor i en håpløshet. I hans liv ble oppstandelsens dag en uke senere, da han – slik dagens evangelium beretter det – møtte Herren. Mange mennesker om oss har det på samme måte: de plages ofte i av tvil og mistro. Hvor mange lider ikke under sin egen trøstesløshet, hvor mange savner ikke en mening med livet og et håp. Alle får håpe på at også de én dag skal få møte Herren. Da vil også de få oppleve påske.
Allerede i Kirkens første tid måtte den motsette og beskytte seg mot vranglærer og gale utviklinger. Medlemmene av menighetene måtte ha en klar struktur med en forpliktende lære for sin tro. Derfor begynte Kirken tidlig å sammenfatte troen i bekjennelser. Disse trosbekjennelsene har hatt en stor betydning for Kirkens vei gjennom historien. Men den korteste og kanskje fineste har apostelen Thomas gitt med sin bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28). En bekjennelse vi kan lære og bruke.
Thomas kom til troen ved møtet med Herren; men troen ble holdt ved apostlenes tro. Det burde være en viktig erkjennelse ved dagens tekst: Troen er bare mulig i fellesskap. I hver messe, som vi feirer med menigheten, blir medlemmenes tro styrket. Derfor er det i vår tenkning viktig å binde seg til Kirkens tro.
P. Arne Marcos Blogg 