Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandene herre viser seg om aftenen på påskedagen og så en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. En fred som springer ut av Guds indre fred.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er. Han viser frem sine sårmerker. Han er den som hang på korset, han er den som er oppstanden. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.

Han ånder på dem og skjenker dem sin egen sendelses ånd. Med det setter han dem i stand til å bringe denne freden videre som han har gitt dem med sin fullmakt. «Om dere tilgir noen deres synder …». Kristi gave blir gitt for å gis videre. Slik som Gud tilgir mennesket, hvor bekjennelsen og angeren er et krav, slik kan Kirken si tilgivelsen til den bekjennende og angrende synder. Muligheten Kirken har fått til å fastholde syndene skjer i kjærlighet, en mulig utsettelse av tilgivelsen skal vekke en mer fullkommen beredskap i den angrende til å motta tilgivelsen.

Les mer «Preken: 2. Søndag i påsketiden C» →

Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår Kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de varslet av Maria fra Magdala, som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken.

Maria hadde oppdaget den åpne graven og sett at Herren ikke lenger lå i den. Begge apostlene reagerer med en gang og løper sammen til graven. Skjønt sammen var de vel ikke, fordi kjærligheten løper fortere enn embedet og kommer først frem. Kjærligheten er raskere og mindre tynget enn embedet som har ansvar for så meget.

Les mer «Preken: Påskedag» →

Kvinnene går tidlig om morgenen ved soloppgang til graven. Overraskende nok er stenen foran gravkammeret veltet bort. Forbauset trer de inn i graven, men der finner de ikke Jesu legeme. De ble stående uten å vite «hverken ut eller inn». De forstår ikke meningen med det de ser.

Det samme kommer til å skje med Peter når han løper til graven etter å ha mottatt kvinnenes beskjed. Det viser oss hvor vanskelig det var å forstå Herrens ord om oppstandelsen på den tredje dagen.

Det fantes ingen forståelse for hva oppstandelse er på den tiden. Ingen religion kjente til det. Riktignok fantes det en tro på en oppstandelse på den siste dagen. Men ingen visste hva det ville gå ut på. Derfor måtte englene minne kvinnene på hva Herren selv hadde sagt da han ennå var i Galilea: «… Menneskesønnen skulle overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!» For kvinnene er det som om de hører det for første gang. Da Herren hadde sagt det, forble ordene uforståelig. Men nå når de står i den tomme graven og blir minnet på ordene, åpnes det i dem en mulig forforståelse for de møter de snart kommer til å få med den oppstandne. Englene gjorde dette mulig for dem.

Les mer «Preken: Påskevigilien C» →

I evangelisten Johannes lidelseshistorie er det ikke snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.

Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk avstand, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: «Det er meg.» På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: «ego eimi» – «jeg er». Kristus identifiserer seg her på en tilsvarende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.

Dette er et mer absolutt «jeg er» – ord enn på de andre stedene i evangeliet, hvor hans identitet forbindes med bilder: «Jeg er brødet, jeg er oppstandelsen, jeg er livet, jeg er den gode hyrden, jeg er døren, jeg er veien …» Nå, når det avgjørende øyeblikk i hans sendelse begynner, sier han bare «Jeg er». Dette jeget til Kristus beholder sin karakter i lidelsen som er typisk for hele Johannesevangeliet: Kristus trer inn i sin lidelse som en vitende person. Allerede i det han blir tatt til fange vet han hva som vil komme, og i dødens øyeblikk vet han at nå er alt fullbrakt.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Hver eneste messe feirer vi til minne om vår Herre Jesus Kristus, hans siste måltid med disiplene, hans lidelse og død og hans oppstandelse. Det er alltid nærværende i eukaristien som om der ikke fantes noen tid. Det er som om tiden er opphevet. Eller som om tidsrommet er ett. I eukaristien er vi alltid samtidige med Herrens siste nattverd. Men i aften er vi forbundet på en særlig måte med hans siste måltid.

Kveldens lesninger har i den første fortalt oss den gammeltestamentlige bakgrunnen for eukaristien og i den andre beskrevet dens innsettelse ved Kristus. Evangeliet derimot forteller oss en annen hendelse fra samme kveld som Herren innstiftet nattverden. Vaskingen av disiplenes føtter skal lære dem hva som virkelig skjer ved nattverdens innstiftelse og fra da av i alle eukaristier.

Hva skjer i eukaristien? Kristi definitive hengivelse til oss. Han gir seg til oss i legeme og blod. Slik han bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter, slik bøyer han seg ned for å gi seg til oss. Han er oss ikke fjern, men nær, uendelig nær. I eukaristien inkorporerer han seg i oss. Han gir seg selv som næring til oss. Han fyller oss innenfra med seg. Han gjør oss til nye mennesker.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Herren rir på en fole inn i Jerusalem. Dette gjør han helt bevisst. Han viser hvor dypt fortrolig han er med Skriften og dens oppfyllelse. Sakarja profeterte at en fremtidig sønn av David skulle ri inn i Jerusalem på et esel slik Salomo, Davids sønn, gjorde det ved sin kroning: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).

Jesus ankommer byen på kongelig vis. Fariseerne føler seg provosert. Men Jesus som opptrer messiansk kongelig, provoserer ikke bare jødene, men også romerne. Keiseren er den øverste herre. Alle andre kunne utgjøre en fare for opprør.

For å latterliggjøre Herren, satte de derfor opp en plakat over ham der det stod «Denne mannen er jødenes konge». De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.

Les mer «Preken: Palmesøndag C» →

Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei.

De hadde pønsket ut en slu felle for å kunne ta Herren. Dersom vi har hørt godt etter, merker vi at noe ikke stemmer når de kommer til Jesus med en kvinne som er grepet i ekteskapsbrudd. For hvor er mannen? Dersom hun skulle være tatt på fersk gjerning, må det være en skyldig til etter Moseloven.

Men da de ikke kommer med noen mann til Jesus, kan det være at kvinnen er blitt betalt for å stille opp i denne fellen. Det er et skuespill. Fellen er satt opp slik: Dersom Jesus sier at de lovkyndige og fariseerne skal stene kvinnen, vil de lovkyndige og fariseerne løpe til romerne og anmelde Jesus for opprør mot de romerske myndighetene fordi bare de kunne idømme dødsstraffer.

På den andre siden om Jesus svarer de lovkyndige og fariseerne at de ikke skal stene kvinnen, vil de rapportere det til folket: «Denne mannen Jesus er ingen sann profet da han ikke overholder Moseloven!» Loven sier at en kvinne og en mann grepet i ekteskapsbrudd skal stenes. For oss i vår tid er det hardt og umenneskelig. Men den gangen skulle trusselen om dødsstraff beskytte ekteskapets hellighet.

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden C» →

Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig.

Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.

Med en gripende lignelse vil Kristus få lytternes hjerter til å tennes av kjærlighetens ild gjennom møtet med en kjærlighet som sprenger menneskelige grenser og rammer. I sin uendelige godhet lar faren sønnen gå med sin del av formuen. Ingen formanende ord, ingen advarsler. Sønnen får gå den veien han tror er god for seg. Forblindet av begjær og mammon ødsler han sin andel så alt for fort.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden C» →

Gud i sin treenige visdom beslutter på et av Gud valgt tidspunkt at tiden er kommet for en kreativ fornyelse av skaperverket. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet.

Sønnen stiller seg til disposisjon ved å la seg inkarnere inn i menneskeheten. Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin hellige Treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt av den opprinnelige syndens konsekvens. For at Sønnen skal kunne dele med oss hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synd. I Gud kan der ikke finnes synd.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →