Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig.
Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.
Med en gripende lignelse vil Kristus få lytternes hjerter til å tennes av kjærlighetens ild gjennom møtet med en kjærlighet som sprenger menneskelige grenser og rammer. I sin uendelige godhet lar faren sønnen gå med sin del av formuen. Ingen formanende ord, ingen advarsler. Sønnen får gå den veien han tror er god for seg. Forblindet av begjær og mammon ødsler han sin andel så alt for fort.
Først etter en tid i det for jøder mest ydmykende arbeid som tenkes kan, som svinegjeter, kommer han i hu det gode liv han hadde hjemme hos sin far. Endelig åpner det seg noe i ham, endelig tas sløret vekk fra hans hjertes øyne. Han bryter opp beredt til å gi avkall på å være sønn som bot for sin synd. Bare være en arbeider.
Faren ser ham på lang avstand. Faren har sett etter ham. Kanskje har han gått daglig på et hustak eller en høyde for å se etter den savnede sønnen. Farens kjærlighet er ikke sluknet, tvert imot den gløder. Allerede på lang avstand gjenkjenner han sin sønn i den ynkelige skikkelsen og grepet av en dyp medynk med sønnen løper han ham i møte og kaster seg om halsen og kysser ham. Sønnen får ikke mulighet til å fullende bekjennelsen før tilgivelsen flommer over ham. Ingen fordømmelse, bare tilgivelse. Nytt liv.
Den som vendte om er kommet hjem, i hjemkomsten er alt godt igjen. Før sønnen når huset blir han kledd opp og får sin ring. Han trer inn i huset satt i stand igjen som en fullverdig sønn. Noe annet kommer ikke på tale for faren. Sønnen skal ikke være en del av arbeidsstokken.
Faren er et bilde på Gud. På samme måte som faren, er Gud med enhver som vender hjem til Ham. Med åpne armer blir man omfavnet. Tilgivelsen overgår enhver bekjennelse. Tilgivelsen gjør en til fullt og helt barn igjen, fullstendig sønn eller datter. Uten unntak.
«Tro meg», trygler Herren oss med sine ord. «Se på alt Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd er og gjør. Det er kjærlighet som frir fra falske bindinger, begjær og mammon og fører til det sanne hjem. La dere bevege, la dere fornye, kom hjem!»
I broren som var blitt hjemme viser Herren oss vårt menneskelige ansikt, den reaksjon som kan være så typisk for oss. Herren som kjenner menneskets hjerte kan enkelt holde opp et speil for oss. Igjen møter vi farens milde godhet. Broren blir ikke kritisert, han blir bare bedt om å se at han lever i farens hjem og har del i alt som er. Om han åpnet han sitt hjerte for farens godhet, det forteller ikke historien videre.
Men for oss som lytter i dag, midt i fastetiden, på søndagen oppfordres vi til å glede oss, glede oss over å tilhøre Gud, tilhøre den kirke Han innstiftet gjennom Sønnens død og oppstandelse. Den kirke som er bygget på Peters klippe. Fastetiden er godt og vel halvveis. Tiden som er igjen til påske inviterer oss til å fornye kjærligheten til Gud og gjenoppdage gleden i å tilhøre Ham.
P. Arne Marcos Blogg 