Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei.
De hadde pønsket ut en slu felle for å kunne ta Herren. Dersom vi har hørt godt etter, merker vi at noe ikke stemmer når de kommer til Jesus med en kvinne som er grepet i ekteskapsbrudd. For hvor er mannen? Dersom hun skulle være tatt på fersk gjerning, må det være en skyldig til etter Moseloven.
Men da de ikke kommer med noen mann til Jesus, kan det være at kvinnen er blitt betalt for å stille opp i denne fellen. Det er et skuespill. Fellen er satt opp slik: Dersom Jesus sier at de lovkyndige og fariseerne skal stene kvinnen, vil de lovkyndige og fariseerne løpe til romerne og anmelde Jesus for opprør mot de romerske myndighetene fordi bare de kunne idømme dødsstraffer.
På den andre siden om Jesus svarer de lovkyndige og fariseerne at de ikke skal stene kvinnen, vil de rapportere det til folket: «Denne mannen Jesus er ingen sann profet da han ikke overholder Moseloven!» Loven sier at en kvinne og en mann grepet i ekteskapsbrudd skal stenes. For oss i vår tid er det hardt og umenneskelig. Men den gangen skulle trusselen om dødsstraff beskytte ekteskapets hellighet.
Jesus forstår denne fellen, så han nekter å svare. Når de fortsetter å presse ham, kommer han med dette forslaget: «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.»
Ved å si dette, legger han ansvaret for henrettelsen av kvinnen på de lovkyndige og fariseernes skuldre. De tror virkelig at de er uten synd, men de tør ikke å ta opp en sten og kaste på kvinnen da de med en gang kom til å bli arrestert av de romerske soldatene som holdt øye med det som skjedde i templets forgårder. Soldatene visste at dette var rommene hvor det mest sannsynlig kunne komme til opptøyer.
Jesus har snudd fellen mot de lovkyndige og fariseerne. Kaster de stener, blir de arrestert av romerne. Kaster de ikke stenene ser det ut som om de innrømmer at de er syndere. De velger skammen over å ha blitt avslørt i offentligheten fremfor å bli arrestert, torturert og fengslet av de romerske myndighetene. De eldste og viseste er de første til å innse at Jesus har overlistet dem; de yngste og de mindre vise blir lengre, kanskje i håp om at det finnes en vei ut av deres stilling som «sjakkmatt». Det var neppe slik at de innså at de var syndere og trenger tilgivelse. Nei, de ønsket ikke å bli arrestert.
Da alle var gått, spør Jesus kvinnen: «Var det ingen som dømte deg?» Hun svarer: «Nei herre, ingen». Ingen hadde vært villig til å opprettholde anklagen. Så sett fra et juridisk ståsted var det ikke lenger noen aktor der. Og hvordan kan en dommer avsi en dom dersom det ikke er noen aktor? Så Jesus sier: «Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bare hjem, men fra nå av, synd ikke mer.»
Dersom kvinnen virkelig hadde begått ekteskapsbrudd, ber Jesus henne om å ikke gjøre det mer. Men om hun bare hadde vært en betalt skuespiller, var det en synd at hun samarbeidet med de lovkyndige og fariseerne for å legge en felle for en uskyldig mann. Og hun må angre den synden.
Kirken vil med dagens tekster hjelpe oss til å reflektere over hvordan vi har forholdt oss i fastetiden så langt. Har vi sklidd ut på veien? Har vi vendt tilbake til det vanlige livet? Har vi mistet vårt eget behov for tilgivelse og fornyelse? Herren tilgir alltid. Han dømmer ikke, men vil oppmuntre oss til «å gå og ikke synde mer fra nå av». Han lyver ikke for oss ved å få oss til å tro at alt er greit. Herren snakker aldri usant. Frelsen er å komme seg fri fra synd. Synd er det vi frelses fra. Pave Frans sa i Evangelium Gaudium: «Gud går aldri lei av å tilgi oss; det er vi som går lei av å søke Guds barmhjertighet».
P. Arne Marcos Blogg 