Kvinnene går tidlig om morgenen ved soloppgang til graven. Overraskende nok er stenen foran gravkammeret veltet bort. Forbauset trer de inn i graven, men der finner de ikke Jesu legeme. De ble stående uten å vite «hverken ut eller inn». De forstår ikke meningen med det de ser.
Det samme kommer til å skje med Peter når han løper til graven etter å ha mottatt kvinnenes beskjed. Det viser oss hvor vanskelig det var å forstå Herrens ord om oppstandelsen på den tredje dagen.
Det fantes ingen forståelse for hva oppstandelse er på den tiden. Ingen religion kjente til det. Riktignok fantes det en tro på en oppstandelse på den siste dagen. Men ingen visste hva det ville gå ut på. Derfor måtte englene minne kvinnene på hva Herren selv hadde sagt da han ennå var i Galilea: «… Menneskesønnen skulle overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!» For kvinnene er det som om de hører det for første gang. Da Herren hadde sagt det, forble ordene uforståelig. Men nå når de står i den tomme graven og blir minnet på ordene, åpnes det i dem en mulig forforståelse for de møter de snart kommer til å få med den oppstandne. Englene gjorde dette mulig for dem.
Men når kvinnene kommer til de elleve apostlene og de mange disipler, nekter de å tro på det kvinnene fortalte dem. Troen vekkes ikke i dem. De regner det for «løst snakk». Og det til tross for at også de hadde hørt Herrens ord om oppstandelsen. De er ennå ikke blitt åpnet for Herrens nye virkelighet.
Peter møter ingen engler i graven da han kom dit. Han ser heller ikke den sammenbrettede svetteduken, slik Johannesevangeliet beretter det. Han ser bare likklærne som ligger på gulvet i graven. Hvorfor er de blitt tatt av legemet? Hva vil noen ha villet med legemet? Peter kan ikke annet enn å undre seg. Han finner ennå ingen mening med den uforståelige situasjonen. Det er som om tenkningen hans er stoppet lik en klokke.
Nattens evangelium beretter ennå ikke om de kommende møter med den oppstandne Herre. Herrens nye eksistens er forskjellig fra datteren til Jairus eller fra Lasarus, som begge ble vekket opp av Herren fra de døde. De vendte tilbake til dette livet og kom til å dø igjen på et senere tidspunkt.
Men Herrens oppstandne legeme er utenfor tid og rom. Han er i en ny eksistens, en ny virkelighet. Guds virkelighet. En uforgjengelig virkelighet. Hans legeme er nå i evigheten. Det er fra denne nye eksistensen, hvor han som den første av de hensovne er, han viser seg for apostlene og disiplene i dagene som kommer. Ifølge Lukas gjør han dette i 40 dager. Tallet 40 er vesentlig i datidens tenkning fordi det viser til en fullkommen og avsluttet tid. Derfor vil vi nettopp gjennom de kommende 40 dager møte den oppstandene Herren gjennom vitnene som opplevde ham. Troen på Herrens oppstandelse er det sentrale innholdet i den kristne troen. Det er det som gjør oss til kristne. Vi lever som kristne med håpet å få gå inn i Herrens evighet som han har åpnet for oss. Det lar oss løfte blikket og se fremover i spenning og tillit til Guds evige kjærlighet.
P. Arne Marcos Blogg 