Preken: Påskedag

Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår Kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de varslet av Maria fra Magdala, som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken.

Maria hadde oppdaget den åpne graven og sett at Herren ikke lenger lå i den. Begge apostlene reagerer med en gang og løper sammen til graven. Skjønt sammen var de vel ikke, fordi kjærligheten løper fortere enn embedet og kommer først frem. Kjærligheten er raskere og mindre tynget enn embedet som har ansvar for så meget.

Men kjærligheten lar embedet få vurdere situasjonen først og trer tilbake. Peter får tre inn først. Peter ser likklærene og svettedukken sammenfoldet og forstår at liket ikke var stjålet, ingen gravrøvere hadde vært på ferde. Det er nok for å slippe til kjærligheten som «ser og tror», ikke egentlig på oppstandelsen ennå, men på at alt det som er skjedd med Herren medfører riktighet. Ennå hadde de ikke forstått hele innholdet av at Herren skulle oppstå fra de døde.

Johannesevangeliet beskriver meget riktig hva de to disiplene fikk se da de gikk inn i graven. Det er tydelig at Johannes er han som har løpt med Peter til graven, at det er «han som Jesus holdt så meget av».

Likklærne som hadde omsluttet Herrens legeme ligger igjen på jorden, mens svetteduken lå sammenfoldet på et sted for seg selv.

Disse to tekstiler har vi tatt vare på i vår kirke. I Torino i Italia oppbevares likkledet, mens svetteduken er i Oviedo i Spania. Mange er nok ikke klar over det siste. Svetteduken ble bundet om hodet på Herren allerede før han ble tatt ned fra korset og forble slik også mens han lå i sin mors fang.

Inngående forskning på begge stoffene viser at begge inneholder de samme blodflekker på hodet og de er av samme blodtype. Videre har de sammenfallende pollen fra Jerusalem ved siden av andre pollen. Svetteduken har vært i Oviedo siden 800-tallet og dens spor kan lett føres tilbake til Jerusalem på 300-tallet. Dermed bekrefter den at likkledet er minst like gammelt. Likkledet nevnes første gang rundt år 50 da det ble gitt til kongen i Edessa, muligens kommet dit med kristne som hadde forlatt Jerusalem. Mange forlot byen midt på 40-tallet. Men disse to tekstilene inneholder så meget at vi ikke kan fordype oss i disse nå.

Det er likevel en fascinerende ting ved svetteduken, som var brettet dobbelt og festet bak hodet allerede mens Jesus hang på korset. Der er fingeravtrykk av en kvinnehånd som har trykket duken mot den dødes nese og munn for å forhindre at blodet skulle rene ut. Det kan være Marias, Jesu mors, fingeravtrykk.

For jøder ville det vært helt utenkelig å berøre en døds likklær. Men her dreier det seg ikke om en død, men en levende person. At likklærne lå igjen i graven etter oppstandelsen er en ren logisk sammenheng med oppstandelsen.

Nå er det ikke den tomme graven som er opphavet til troen på Herrens oppstandelse, men dens eksistens er den logiske konsekvensen av oppstandelsen. Vår tro på oppstandelsen bygger derimot på de mange møter med den oppstandene Herre som apostlene og disiplene hadde. Ifølge Paulus fikk opp til 500 møte ham. Disse har forkynt oppstandelsen i Kirken. I dagene som kommer vil vi få høre flere av disse vitnesbyrdene.

Er vår tro på oppstandelsen sann og det er vi overbevist om, betyr det at Herrens grav i Jerusalem er det viktigste stedet på vår jord. Fordi i graven var det Guds Sønn steg ned i dødsriket og derfra var det han ble vekket til oppstandelsens herlighet av Faderen til det evige livet. Med det ble dødes lenker brutt og himmelens porter åpnet. Det skjedde en søndag, dagen etter sabbaten, og ble tidlig forstått som skaperverkets åttende dag, dets høydepunkt og fullendelse. Herrens lidelse, død og oppstandelse ble oss til frelse, ikke til dom. Allerede i dåpen dør og oppstår vi med Kristus til nytt liv. Derfor kan vi ikke gjøre annet enn å glede og fryde oss på slik en praktfull dag som påsken er.