Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandene herre viser seg om aftenen på påskedagen og så en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. En fred som springer ut av Guds indre fred.
Først ønsker han disiplene freden, som han selv er. Han viser frem sine sårmerker. Han er den som hang på korset, han er den som er oppstanden. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.
Han ånder på dem og skjenker dem sin egen sendelses ånd. Med det setter han dem i stand til å bringe denne freden videre som han har gitt dem med sin fullmakt. «Om dere tilgir noen deres synder …». Kristi gave blir gitt for å gis videre. Slik som Gud tilgir mennesket, hvor bekjennelsen og angeren er et krav, slik kan Kirken si tilgivelsen til den bekjennende og angrende synder. Muligheten Kirken har fått til å fastholde syndene skjer i kjærlighet, en mulig utsettelse av tilgivelsen skal vekke en mer fullkommen beredskap i den angrende til å motta tilgivelsen.
Og alt dette må skje i troen, derfor episoden med Thomas. Ikke det å se eller ønsket om erfaring, er en forutsetning for å motta freden, men hengivelsen og overgivelsen i troen er en forutsetning for å motta Guds gaver. Så lenge en tviler og ikke vil overgi seg, kan han ikke motta freden. Han må synke ned i troen og si i troen: «Min Herre og min Gud».
Men er det riktig å beskrive den hl. Thomas som tvilende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham vantroende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter vantro da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og kommenterte ikke evangelisten at «de nektet å tro det»?
Man kan ikke uten videre skyve denne apostelen utover sidelinjen. Syv ganger nevnes han i evangeliene. Under den siste nattverden spurte han Jesus om hvilken vei vi skal gå. Da alle mennesker befinner seg på veien, da vi alle har et mål for øyet, er spørsmålet om den riktige veien meget sentralt og viktig. Hvem viser oss veien til et liv som aldri opphører? Thomas fikk et svar fra Jesus som er viktig for oss: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Denne beskrivelsen er en invitasjon til etterfølgelse. I all vår higen etter lykke skal vi tre inn i Jesu fotspor; vi skal gjøre det som han anbefaler.
En annen gang viser Thomas seg som en som modig står ved sin Herre. Like før sin pasjon får Jesus budet om at hans venn Lasarus er død. Han vil skynde seg til Judea. Men fordi Judea var et fiendtlig land er apostlene bekymret. Da sier Thomas: «La oss gå med, vi også, så dør vi sammen med ham» (Joh 11,16). Inntil i vår tid finnes det kristne som tappert står ved Jesus og risikerer livet sitt for ham.
Ikke alle mennesker opplever påsken allerede den tredje dagen etter langfredag. Påsken forstått som sikkerheten om Kristi oppstandelse og vår egen oppstandelse. Troen på seieren over døden bryter ikke frem hos alle mennesker til samme tid. Da Maria og Peter og andre disipler allerede var berørt av det nye livets glans, levde Thomas ennå i tvilens mørke og derfor i en håpløshet. I hans liv ble oppstandelsens dag en uke senere, da han – slik dagens evangelium beretter det – møtte Herren. I Kirkens første tid måtte hun motsette og beskytte seg mot vranglærer og gale utviklinger. Medlemmene av menighetene måtte ha en klar struktur med en forpliktende lære for sin tro. Derfor begynte Kirken tidlig å sammenfatte troen i bekjennelser. Disse trosbekjennelsene har hatt en stor betydning for Kirkens vei gjennom historien. Men den korteste og kanskje fineste har apostelen Thomas gitt med sin bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28). Denne bekjennelsen burde også vi be ofte!
P. Arne Marcos Blogg 