Dagens høytid forbinder to sider av vår tro til en enhet. Peter representerer pavedømmet og kirkens ledelse mens Paulus representerer forkynnelsen til de mange folkeslag.

Peter er Kirkens klippe. Herren selv gav ham og hans etterfølgere i oppdrag å lede Kirken. De første kristne anerkjente og respekterte Peters lederstilling. Hans tjeneste endte ikke med hans død, men ble bevart og gitt videre. Dette ligger implisitt i nøkkelmakten.

Peter var ikke en apostel uten feil og rynke. Til alle tider har Kirken bevart hans feil som tegn på Kirkens menneskelige side: hvordan han fornektet Herren, da han var truet at av tvil og manglende tro. På den ene siden sa Herren: «du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke … deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike». På den annen side måtte han like etterpå korrigere Peter på en meget krass måte, da han ville overtale Herren til ikke å gå lidelsens og dødens vei: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!».

Les mer «Preken: Apostlene Peter og Paulus» →

Med dagens evangelium begynner en viktig del av Lukas evangelium. Den fremstiller Herrens lange vei til Jerusalem. Den er beskrevet som en reise som strekker seg over mange kapitler. Vi kommer til å følge Jesus på denne reisen til og med den 31. søndagen i kirkeåret, dvs. denne og de neste 17 søndagene.

Den første setningen i dagens evangelium viser hvor gjennomtenkt Lukas formulerer dette: «Da det led mot den tid da Jesus skulle tas bort fra denne verden, styrte han uten å nøle sine skritt mot Jerusalem». Med tiden mener Lukas det sammenhengende hendelsesforløpet av Herrens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Herren ser sin ende i Jerusalem i møte, en ende som går gjennom pasjonens dype mørke for å ende i oppstandelsens lys og herlighet.

Evangelistens fremstilling av Jesu vandring til Jerusalem bruker et bilde på vår jordiske eksistens som ligger oss menneskelig nært: vi er alle på en reise gjennom livet med høye fjell og dype daler. Det er ingen bekvem vei da den kan føre oss over mange stener og klipper, som ofte forblir innhyllet i mørket og kan være tung. Men i troen kan vi se at veien mottar lys fra dens mål, mottar energi og kraft fra Jesus Kristus og som får en dyp mening fra Gud. Hva Jesus sier til oss på veien, bør alltid tenkes gjennom på nytt. Vi går ikke veien alene, men i fellesskapet med brødrene og søstrene i Kristus; tidvis i motsetning til mange mennesker, men alltid under Guds plan og ledsagelse.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret C» →

Kirken har valgt tekster i lesesyklusen C som viser oss en viktig dimensjon ved Jesu Hjerte. En dimensjon som konkretiserer kjærligheten som strømmer ut fra Herrens åpne hjerte. Dimensjonen er den gode hyrde. Slik en hyrde sørger for sine får, slik sørger Gud for oss gjennom Sønnens åpne hjerte.

Den første lesningen og evangeliet fra dagens høytid henger derfor sammen på en dyp måte. Begge tekstene snakker nettopp om Gud, som vokter fårene sine som en god hyrde. Basert på bildet av en omsorgsfull hyrde som holder dyrene sine sammen og søker det beste for dem, forkynner lesing og evangelium en Gud som ikke har meget til felles med mange menneskelige forestillinger om Gud. Esekiels Gud ønsker ingenting av sine egne, Gud vil gi alt for dem. De skal ha det bra, hvile, gjenvinne kreftene, blomstre. Det er ikke den sterkes rett som de svake må bøye seg for som er avgjørende, men vennlighet og omsorg for de svake, skadde og fortapte.

Det er også evangeliets budskap. Men i det legger Kristus til det svært viktige faktum at det er mer glede i himmelen over en synder som omvender seg enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Her blir våre vanlige menneskelige forestillinger snudd på hodet.

Les mer «Preken: Jesu Hjerte fest C» →

Døperens fødsel blir varslet hans far av engelen Gabriel på et for faren overraskende tidspunkt og sted. Særlig gitt at han og Elisabeth ikke har noen barn, da hun ble sett på som ufruktbar. Dessuten var de begge nå oppe i årene. Men ekteparet var rettferdig og holdt Guds bud og var ulastelig i all sin ferd.

For Gud, som alt er mulig for, er dette paret utkåret til å ta imot forløperen for Guds Sønn, stemmen i ødemarken som skal rydde veien for Herren. De gamle profetier går mot sin oppfyllelse. Guds plan er i gang.

Elisabeth er av Arons ætt. Lukas er tydeligvis kjent med en jødisk tradisjon som forventet to ulike Messias-skikkelser. En prestelig Messias av Levis stamme, en aronitt og en kongelig Messias av Davids ætt av Judas stamme. Slik gir Lukas betydning til Johannes i relasjon til Jesus. Gud oppfyller forventningene, men på Guds frie måte.

Les mer «Preken: Vigilien til St. Johannes C» →

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. Ifølge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og som åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig, og Han åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets rammer.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Guds opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Etter Herrens død og oppstandelse får Kirken lov til å feire eukaristi for at de gaver vi bærer frem, brød og vin, kan forvandles transsubstansielt til Kristis Legeme og Blod. Det er Den hellige Ånd som bevirker dette i Kirken som er Hans virkes rom. Brødets og vinens vesen forvandles til Kristi Legeme og Blod ved Guds kjærlighet.

Les mer «Preken: Kristi Legeme og Blod C» →

Etter Den hellige Ånds fest pinsedag, feirer vi i dag Gud slik Gud er i seg selv. Vi har erkjent gjennom Herrens Åpenbaring og i troen at Gud er én Gud i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Gud er annerledes enn det mennesker har trodd gjennom tidene før Guds Sønn ble menneske. At Gud har i seg en Sønn som kunne bli menneske ved den Hellige Ånd som også er i Gud, er en overraskende åpenbaring om Guds indre virkelighet. Gjennom Sønnen åpenbarer Faderen seg.

De ulike trosbekjennelser fra vår kirkes tidlige tid har funnet frem til formuleringer for å uttrykke troen på Guds treenighet i Fader, Sønn og Hellig Ånd i ord. Hver søndag og på høytidsdager bekjenner vi denne troen.

Men i dag blir vi støttet i bekjennelsen gjennom messens prefasjon som innleder den eukaristiske bønnen. Der heter det først: «vi … takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, du som med din enbårne Sønn og Den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens Treenighet».

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet C» →

Pinsen er Den hellige Åndens fest og Kirkens fødselsdag. Ånden og Kirken hører sammen på en spesiell og dyp måte. Det er ikke lett for oss å beskrive Den hellige Ånd på en måte som gjør det mulig å forstå den tredje personen i Gud fullt og helt.

Men én ting er sikkert, uten Ånden, talsmannen, ville ikke vi sittet her i dag. Den hellige Ånd er det indre drivstoffet i Kirkens eksistens og liv. Ånden kommer fra Guds indre kjærlighetsrom og bærer denne kjærligheten inn i Kirken og ut i verden.

Vi vet at Den hellige Ånd spiller en aktiv rolle i Guds frelsesplan når Sønnen blir inkarnert og unnfanget av jomfru Maria. Vi møter Ånden ved Herrens dåp når han kommer til Sønnen. Sønnen og Ånden er sammen på den videre veien når Herren gjennomfører sitt offentlige oppdrag som utsendt fra Faderen. Treenigheten er hele tiden ett.

Les mer «Preken: Pinse C» →

Herren ber for den vordende kirken. Kirken gir oss dette evangeliet i overgangen mellom Kristi himmelfart og pinsefesten. Herren ber ikke bare for dem som er sammen med ham der og da, men også for alle dem som kommer til å følge etter Herren i fremtiden.

Herren ber om enhet mellom dem som følger ham, slik Faderen og han som sønn er ett. Alle som tilhører Kristus skal være ett, uten unntak. Slik Gud i seg selv er ett i sin hellige treenighet, skal alle som tror være ett, slik at verden kan tro at vi tilhører Kristus som er sendt av Faderen. Denne enheten må forstås både fysisk og åndelig, den er bare gitt dersom alle kristne er samlet i én kirke, én synlig kirke og ikke splittet opp i mange forskjellige kirker og kirkelige fellesskap.

Splittelsen mellom de kristne kan ikke være i tråd med Guds vilje, men skyldes menneskelig svik og synd. Så forståelig det kan være at hendelser av helt forskjellig karakter kan føre til splittelser mellom menneskene, er det uforståelig at disse splittelser skal opprettholdes gjennom århundrene i stedet for å forsones og overvinnes.

Les mer «Preken: 7. Søndag i påsketiden C» →

Den som går, kommer. Det er det underlige paradokset ved Kristi himmelfart. Jeg tenker ikke på hans tilbakekomst ved tidenes ende, men hans nærvær i Kirken. Det er dette skiftet som er paradokset. Kristus går vekk fra sitt synlige nærvær i Kirken for å komme tilbake usynlig i Kirken.

Sønnens tilbakevending til Faderen gjør det mulig for ham å komme på en ny og annerledes måte til Kirken. Nå er han sakramentalt til stede som en av formene for hans nærvær. Han strømmer ut fra Gud i sitt legeme og blod, en strøm som aldri tar slutt.

Det er som om Gud åpner seg som en kilde til næring for de troende gjennom Kirkens sakramenter. Gjennom Den hellige Ånds kraft og virke, virker Gud på en helt ny måte inn i verden gjennom Kirken. Det er en bevegelse som strømmer ut av Gud for å samle menneskene inn i Gud.

Les mer «Preken: Kristi Himmelfart C» →

Denne søndagen møter vi igjen Herren i avskjedssamtaler med disiplene. Disse samtalene inneholder samlet sett mange viktige anvisninger til Kirken.

Han etterlater disiplene fred, sier han. Han gir dem sin fred, en fred som ikke er den som verden gir. Han gir med andre ord en annen fred enn den verden kjenner til. Hvordan er freden i verden? Den kan være basert på fredsavtaler eller andre avtaler som forhindrer konflikter eller krig mellom nasjonene, folkene eller grupper. Men det er sjelden en fred som stikker dypere.

Den freden Herren snakker om og gir, er freden som er i Gud selv, en fred som er i det dype kjærlighetsrommet mellom treenighetens personer, Fader, Sønn og Helligånd. En fred som vokser i hjertet til den som elsker Herren, som akter på hans ord. Den som gjør det blir elsket av Faderen som kommer med Sønnen for å ta bolig i hjertet til personen. Den hellige Ånd blir sendt ut for å undervise den som elsker Gud om alt. Å la seg elske slik av Gud er å tre inn i den sanne freden som Gud er i seg selv. Det er den eneste freden som er verdt å kjempe for.

I lesningen fra Apostlenes gjerninger møter vi en viktig hendelse i Kirkens første tid etter at Herren er vendt hjem til Faderen. Kirkens kall er å være et fredens sted i en fredløs verden. Men på veien må hun løse mange utfordringer ved å la seg lede av Den hellige Ånd, be til ham og lytte til ham. Dette bør skje i den samme freden som Herren skjenker Kirken.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden C» →