Dagens høytid forbinder to sider av vår tro til en enhet. Peter representerer pavedømmet og kirkens ledelse mens Paulus representerer forkynnelsen til de mange folkeslag.
Peter er Kirkens klippe. Herren selv gav ham og hans etterfølgere i oppdrag å lede Kirken. De første kristne anerkjente og respekterte Peters lederstilling. Hans tjeneste endte ikke med hans død, men ble bevart og gitt videre. Dette ligger implisitt i nøkkelmakten.
Peter var ikke en apostel uten feil og rynke. Til alle tider har Kirken bevart hans feil som tegn på Kirkens menneskelige side: hvordan han fornektet Herren, da han var truet at av tvil og manglende tro. På den ene siden sa Herren: «du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke … deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike». På den annen side måtte han like etterpå korrigere Peter på en meget krass måte, da han ville overtale Herren til ikke å gå lidelsens og dødens vei: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!».
Og likevel er han kalt til å være klippen av Kristus. Han taler i disiplenes navn, han bekjenner overfor de andre at Herren er Messias, Guds Sønn, han besøker menighetene, han sørger for forkynnelsen i misjonen: han er enhetens tjener.
Denne enhetens tjeneste trenger Kirken også i dag. Peter er Herrens vitne, han møtte den oppstandene Herre. Ved ham har vi troen på Kristus, han og hans etterfølgere er kallet til å styrke oss brødre og søstre.
Paulus står for evangeliets sannhet, for kallet umiddelbart fra Kristus. Uten Paulus ville kanskje den nye bevegelsen bare forblitt en jødisk sekt blant mange. Paulus gav kristendommen i datidens verden betydning og anseelse. Men selvfølgelig anerkjente Paulus Peter som klippen.
Paulus fikk oppleve hvordan det å følge loven til punkt og prikke i alle dens ledd var dømt til å mislykkes. Hans erkjennelse var: «Det dreier seg altså ikke om ens egen vilje eller ens egne anstrengelser, men om Guds miskunn». Stadig vekk betoner Paulus synderens rettferdiggjørelse ved nåden alene, ved troen på den korsfestede og oppstandene Herre. Denne sannheten i evangeliet er for Paulus viktigere enn enhver institusjon. Og likevel: slik hver idé, hver bevegelse er avhengig av en institusjon, hvis den ikke skal flate ut eller gå under, så behøver evangeliet sannhetens orden. Institusjonen må tjene evangeliet og har ikke verdi i seg selv. Men uten den konkrete formen, som bevarer Ordet og gir det videre, uten de troendes fellesskap og uten det samlende sentrum i dette fellesskapet, går en bevegelse under. Så trenger vi sammen med Paulus, som forkynner evangeliets frihet, Peter, som er enhetens og de manges fellesskaps tjener.
P. Arne Marcos Blogg 