Etter Den hellige Ånds fest pinsedag, feirer vi i dag Gud slik Gud er i seg selv. Vi har erkjent gjennom Herrens Åpenbaring og i troen at Gud er én Gud i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Gud er annerledes enn det mennesker har trodd gjennom tidene før Guds Sønn ble menneske. At Gud har i seg en Sønn som kunne bli menneske ved den Hellige Ånd som også er i Gud, er en overraskende åpenbaring om Guds indre virkelighet. Gjennom Sønnen åpenbarer Faderen seg.
De ulike trosbekjennelser fra vår kirkes tidlige tid har funnet frem til formuleringer for å uttrykke troen på Guds treenighet i Fader, Sønn og Hellig Ånd i ord. Hver søndag og på høytidsdager bekjenner vi denne troen.
Men i dag blir vi støttet i bekjennelsen gjennom messens prefasjon som innleder den eukaristiske bønnen. Der heter det først: «vi … takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, du som med din enbårne Sønn og Den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens Treenighet».
Det er ett vesen, nemlig én Gud, men tre personer i den ene Gud. Personene, Fader, Sønn og Hellig Ånd er alltid i en treenighet. Det er ikke tre guder, men alltid den ene Gud.
Prefasjonen formulerer dette på en god måte når den understreker videre: «For hva vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det samme tror vi om din Sønn, det samme tror vi om Den Hellige Ånd uten noen forskjell». Det er én Gud. Hva enn Faderen eller Sønnen eller Den Hellige Ånd virker, er det alltid den ene Guds handling. Treenigheten er alltid enig.
Derfor fortsetter prefasjonen så vakkert: «Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer, enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde».
Vi holder helt fast på at det er én Gud i tre personer. En og tre, det er som et spennende rom som utfolder seg foran vårt blikk i troen, Guds indre rom. Det er et rom som er fylt til randen av kjærlighet og som flommer ut av seg selv og skaper for å hengi seg, for å skjenke kjærlighet.
Uansett hva vi kunne si om hver av Guds personer, er de kjennetegnet gjennom en innbyrdes kjærlighet som overgår våre forestillinger om kjærlighet. En kjærlighet som pulserer og lever uten å ta slutt og som ønsker å dele og meddele seg.
Faderen som fra evighet av føder Sønnen og som strømmer ut Ånden før enhver skapelse. Gud i seg selv evig fullkommen skaper alt utenfor seg selv i kjærlighet for å kunne gi videre sin kjærlighet. I denne skapelsen skaper han til og med et vesen, mennesket, som har en fri vilje i forhold til Gud. En skapning som kan velge å være svar på den kjærlighet mennesket mottar av Gud ved å elske Gud.
I evangeliet forteller Herren disiplene hvordan de ved Den hellige Ånds virke vil hjelpe dem til å forstå Sannheten som ligger i hans frelseshandling gjennom lidelse, kors og død til oppstandelsens herlighet. Den hellige Ånd er Kirkens fremste lærer og leder henne gjennom århundrene til en stadig dypere og klarere forståelse av de mysterier Gud har åpenbart ved Sønnen. Ånden forkynner av det som er Sønnens og som han eier med Faderen. Faderen og Sønnen er ett i Den hellige Ånd. Det en enhet i kjærlighet og som er en kjærlighet til menneskene som vil liv, miskunn, nåde, tilgivelse, evighet. Gjennom Kirken rører Gud de troendes hjerter og fyller dem med Guds kjærlighet. En kjærlighet vi bare kan motta og søke å besvare etter beste evne ved det livet som er oss gitt.
P. Arne Marcos Blogg 