Når vi hører den kjente fortellingen om de to søstrene Marta og Maria, kan det være at vi på en måte føler mer sympati for Marta selv om vi kanskje beundrer Maria. Jesus og hans disipler må jo bevertes og det å være gjestfri er en meget fin egenskap. Vi kan finne mange grunner for å unnskylde Marta. Kanskje er vi også slik. Også vi befatter oss med meget som vi synes er viktig. Ofte holder vi på uten å unne oss en ordentlig pust i bakken. Og da kan dagens evangelium virke som en brodd. Kanskje er vi også litt misunnelige på Maria, fordi vi ikke unner oss tid nok til å lytte.

Dette er ikke kun vårt problem. Dagens samfunn med alle kravene som stilles både i yrke og privatliv gjør at det er vanskelig å komme til ro. Samtidig utsettes vi for et konsum press og druknes i informasjoner gjennom mange ulike medier. Hvordan skal vi kunne samle oss og besinne oss? I grunnen fordriver vi tiden, i stedet for å ha den og nyte den.

Inn i den situasjonen hører vi Jesu advarsel: ved å holde på uten pauser, kan du forsømme det vesentlige. Det vesentlige kan du nemlig ikke lage selv. Du må la det bli gitt til deg. Derfor må du ha tid og en indre oppmerksomhet, tid til å høre etter og til å tenke, et åpent hjerte.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret C» →

Som troende vet vi at ikke alt er like lett for oss mennesker. Vi ønsker å gjøre vårt beste, vi vil gjerne gjøre det Gud vil av oss. Men det er fort gjort å føle at vi ikke lykkes, at vi ikke strekker til. Det kan være lett å få følelsen av at vi vil så gjerne, men så blir det på en måte ikke meget ut av det.

Noe som kan være vanskelig for oss å forstå helt og fullt, er at Gud ønsker å forholde seg til oss i vårt hjerte. Gud søker oss i vårt innerste vesen, der Gud trer inn i form av nåde, i form av Den hellige Ånds nærvær, Sønnens komme i sakramentene. Av en eller annen grunn kan vi synes det er vanskelig å leve med og i forhold til.

Moses forsøker å få folket til å forstå noe av dette på datidens vis. Han sier at Guds bud ikke er «vanskelige eller fjerne», fordi de er innskrevet i oss, i vår munn og i vårt hjerte. Det dreier seg om kjærligheten som strømmer ut fra ens hjerte.

Gud søkte allerede i gammeltestamentlig tid menneskets hjerte. Guds bud skulle hjelpe folket til å åpne hjertene for Gud, ikke til å forvandle dem til hardhjertede lover for å dømme andre og utgrense dem fra samfunnet.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret C» →

Jesus sender ut sine disipler «som lam i en ulveflokk». La oss dvele litt ved dette bildet. Vi forestiller oss i vår fantasi hvordan et lam tas imot av en ulveflokk. Bildet er dramatisk.

Det virker derfor helt uansvarlig å sende ut disiplene hvis det som venter dem er å være som lam blant ulver. Men Jesus kan våge å gjøre det, fordi Faderen sendte ham som et «lam» blant menneskene. De behandlet ham som om de skulle ha vært ulver, slik at seieren til «lammet som ble slaktet» ble virkelig. Seieren som gjorde lammet verdig til å åpne alle verdenshistoriens segl, slik vi kjenner det i et bilde fra Johannes Åpenbaring.

Jesus opptrådte fullstendig vergeløs blant menneskene; hans eneste våpen var hans oppdrag, som beskyttet ham fra fiendens grep, så lenge det varte, selv om han av og til måtte trekke seg tilbake for å slippe unna.

Først avvæpner han dem som skal forkynne hans budskap – «de få høstfolkene». De skal alltid først ønske fred, selv om de blir mottatt eller ikke. Og blir de ikke mottatt, skal de ikke trenge seg på, men dra videre. Men de skal forkynne at Guds rike er nær både for dem som vil høre på og for dem som vil motsette seg budskapet.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret C» →

Dagens høytid forbinder to sider av vår tro til en enhet. Peter representerer pavedømmet og kirkens ledelse mens Paulus representerer forkynnelsen til de mange folkeslag.

Peter er Kirkens klippe. Herren selv gav ham og hans etterfølgere i oppdrag å lede Kirken. De første kristne anerkjente og respekterte Peters lederstilling. Hans tjeneste endte ikke med hans død, men ble bevart og gitt videre. Dette ligger implisitt i nøkkelmakten.

Peter var ikke en apostel uten feil og rynke. Til alle tider har Kirken bevart hans feil som tegn på Kirkens menneskelige side: hvordan han fornektet Herren, da han var truet at av tvil og manglende tro. På den ene siden sa Herren: «du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke … deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike». På den annen side måtte han like etterpå korrigere Peter på en meget krass måte, da han ville overtale Herren til ikke å gå lidelsens og dødens vei: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!».

Les mer «Preken: Apostlene Peter og Paulus» →

Med dagens evangelium begynner en viktig del av Lukas evangelium. Den fremstiller Herrens lange vei til Jerusalem. Den er beskrevet som en reise som strekker seg over mange kapitler. Vi kommer til å følge Jesus på denne reisen til og med den 31. søndagen i kirkeåret, dvs. denne og de neste 17 søndagene.

Den første setningen i dagens evangelium viser hvor gjennomtenkt Lukas formulerer dette: «Da det led mot den tid da Jesus skulle tas bort fra denne verden, styrte han uten å nøle sine skritt mot Jerusalem». Med tiden mener Lukas det sammenhengende hendelsesforløpet av Herrens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Herren ser sin ende i Jerusalem i møte, en ende som går gjennom pasjonens dype mørke for å ende i oppstandelsens lys og herlighet.

Evangelistens fremstilling av Jesu vandring til Jerusalem bruker et bilde på vår jordiske eksistens som ligger oss menneskelig nært: vi er alle på en reise gjennom livet med høye fjell og dype daler. Det er ingen bekvem vei da den kan føre oss over mange stener og klipper, som ofte forblir innhyllet i mørket og kan være tung. Men i troen kan vi se at veien mottar lys fra dens mål, mottar energi og kraft fra Jesus Kristus og som får en dyp mening fra Gud. Hva Jesus sier til oss på veien, bør alltid tenkes gjennom på nytt. Vi går ikke veien alene, men i fellesskapet med brødrene og søstrene i Kristus; tidvis i motsetning til mange mennesker, men alltid under Guds plan og ledsagelse.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret C» →

Kirken har valgt tekster i lesesyklusen C som viser oss en viktig dimensjon ved Jesu Hjerte. En dimensjon som konkretiserer kjærligheten som strømmer ut fra Herrens åpne hjerte. Dimensjonen er den gode hyrde. Slik en hyrde sørger for sine får, slik sørger Gud for oss gjennom Sønnens åpne hjerte.

Den første lesningen og evangeliet fra dagens høytid henger derfor sammen på en dyp måte. Begge tekstene snakker nettopp om Gud, som vokter fårene sine som en god hyrde. Basert på bildet av en omsorgsfull hyrde som holder dyrene sine sammen og søker det beste for dem, forkynner lesing og evangelium en Gud som ikke har meget til felles med mange menneskelige forestillinger om Gud. Esekiels Gud ønsker ingenting av sine egne, Gud vil gi alt for dem. De skal ha det bra, hvile, gjenvinne kreftene, blomstre. Det er ikke den sterkes rett som de svake må bøye seg for som er avgjørende, men vennlighet og omsorg for de svake, skadde og fortapte.

Det er også evangeliets budskap. Men i det legger Kristus til det svært viktige faktum at det er mer glede i himmelen over en synder som omvender seg enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Her blir våre vanlige menneskelige forestillinger snudd på hodet.

Les mer «Preken: Jesu Hjerte fest C» →

Døperens fødsel blir varslet hans far av engelen Gabriel på et for faren overraskende tidspunkt og sted. Særlig gitt at han og Elisabeth ikke har noen barn, da hun ble sett på som ufruktbar. Dessuten var de begge nå oppe i årene. Men ekteparet var rettferdig og holdt Guds bud og var ulastelig i all sin ferd.

For Gud, som alt er mulig for, er dette paret utkåret til å ta imot forløperen for Guds Sønn, stemmen i ødemarken som skal rydde veien for Herren. De gamle profetier går mot sin oppfyllelse. Guds plan er i gang.

Elisabeth er av Arons ætt. Lukas er tydeligvis kjent med en jødisk tradisjon som forventet to ulike Messias-skikkelser. En prestelig Messias av Levis stamme, en aronitt og en kongelig Messias av Davids ætt av Judas stamme. Slik gir Lukas betydning til Johannes i relasjon til Jesus. Gud oppfyller forventningene, men på Guds frie måte.

Les mer «Preken: Vigilien til St. Johannes C» →

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. Ifølge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og som åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig, og Han åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets rammer.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Guds opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Etter Herrens død og oppstandelse får Kirken lov til å feire eukaristi for at de gaver vi bærer frem, brød og vin, kan forvandles transsubstansielt til Kristis Legeme og Blod. Det er Den hellige Ånd som bevirker dette i Kirken som er Hans virkes rom. Brødets og vinens vesen forvandles til Kristi Legeme og Blod ved Guds kjærlighet.

Les mer «Preken: Kristi Legeme og Blod C» →

Etter Den hellige Ånds fest pinsedag, feirer vi i dag Gud slik Gud er i seg selv. Vi har erkjent gjennom Herrens Åpenbaring og i troen at Gud er én Gud i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Gud er annerledes enn det mennesker har trodd gjennom tidene før Guds Sønn ble menneske. At Gud har i seg en Sønn som kunne bli menneske ved den Hellige Ånd som også er i Gud, er en overraskende åpenbaring om Guds indre virkelighet. Gjennom Sønnen åpenbarer Faderen seg.

De ulike trosbekjennelser fra vår kirkes tidlige tid har funnet frem til formuleringer for å uttrykke troen på Guds treenighet i Fader, Sønn og Hellig Ånd i ord. Hver søndag og på høytidsdager bekjenner vi denne troen.

Men i dag blir vi støttet i bekjennelsen gjennom messens prefasjon som innleder den eukaristiske bønnen. Der heter det først: «vi … takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, du som med din enbårne Sønn og Den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens Treenighet».

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet C» →