Kirken har valgt tekster i lesesyklusen C som viser oss en viktig dimensjon ved Jesu Hjerte. En dimensjon som konkretiserer kjærligheten som strømmer ut fra Herrens åpne hjerte. Dimensjonen er den gode hyrde. Slik en hyrde sørger for sine får, slik sørger Gud for oss gjennom Sønnens åpne hjerte.

Den første lesningen og evangeliet fra dagens høytid henger derfor sammen på en dyp måte. Begge tekstene snakker nettopp om Gud, som vokter fårene sine som en god hyrde. Basert på bildet av en omsorgsfull hyrde som holder dyrene sine sammen og søker det beste for dem, forkynner lesing og evangelium en Gud som ikke har meget til felles med mange menneskelige forestillinger om Gud. Esekiels Gud ønsker ingenting av sine egne, Gud vil gi alt for dem. De skal ha det bra, hvile, gjenvinne kreftene, blomstre. Det er ikke den sterkes rett som de svake må bøye seg for som er avgjørende, men vennlighet og omsorg for de svake, skadde og fortapte.

Det er også evangeliets budskap. Men i det legger Kristus til det svært viktige faktum at det er mer glede i himmelen over en synder som omvender seg enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Her blir våre vanlige menneskelige forestillinger snudd på hodet.

Les mer «Preken: Jesu Hjerte fest C» →

Døperens fødsel blir varslet hans far av engelen Gabriel på et for faren overraskende tidspunkt og sted. Særlig gitt at han og Elisabeth ikke har noen barn, da hun ble sett på som ufruktbar. Dessuten var de begge nå oppe i årene. Men ekteparet var rettferdig og holdt Guds bud og var ulastelig i all sin ferd.

For Gud, som alt er mulig for, er dette paret utkåret til å ta imot forløperen for Guds Sønn, stemmen i ødemarken som skal rydde veien for Herren. De gamle profetier går mot sin oppfyllelse. Guds plan er i gang.

Elisabeth er av Arons ætt. Lukas er tydeligvis kjent med en jødisk tradisjon som forventet to ulike Messias-skikkelser. En prestelig Messias av Levis stamme, en aronitt og en kongelig Messias av Davids ætt av Judas stamme. Slik gir Lukas betydning til Johannes i relasjon til Jesus. Gud oppfyller forventningene, men på Guds frie måte.

Les mer «Preken: Vigilien til St. Johannes C» →

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. Ifølge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og som åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig, og Han åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets rammer.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Guds opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Etter Herrens død og oppstandelse får Kirken lov til å feire eukaristi for at de gaver vi bærer frem, brød og vin, kan forvandles transsubstansielt til Kristis Legeme og Blod. Det er Den hellige Ånd som bevirker dette i Kirken som er Hans virkes rom. Brødets og vinens vesen forvandles til Kristi Legeme og Blod ved Guds kjærlighet.

Les mer «Preken: Kristi Legeme og Blod C» →

Etter Den hellige Ånds fest pinsedag, feirer vi i dag Gud slik Gud er i seg selv. Vi har erkjent gjennom Herrens Åpenbaring og i troen at Gud er én Gud i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Gud er annerledes enn det mennesker har trodd gjennom tidene før Guds Sønn ble menneske. At Gud har i seg en Sønn som kunne bli menneske ved den Hellige Ånd som også er i Gud, er en overraskende åpenbaring om Guds indre virkelighet. Gjennom Sønnen åpenbarer Faderen seg.

De ulike trosbekjennelser fra vår kirkes tidlige tid har funnet frem til formuleringer for å uttrykke troen på Guds treenighet i Fader, Sønn og Hellig Ånd i ord. Hver søndag og på høytidsdager bekjenner vi denne troen.

Men i dag blir vi støttet i bekjennelsen gjennom messens prefasjon som innleder den eukaristiske bønnen. Der heter det først: «vi … takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, du som med din enbårne Sønn og Den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens Treenighet».

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet C» →

Pinsen er Den hellige Åndens fest og Kirkens fødselsdag. Ånden og Kirken hører sammen på en spesiell og dyp måte. Det er ikke lett for oss å beskrive Den hellige Ånd på en måte som gjør det mulig å forstå den tredje personen i Gud fullt og helt.

Men én ting er sikkert, uten Ånden, talsmannen, ville ikke vi sittet her i dag. Den hellige Ånd er det indre drivstoffet i Kirkens eksistens og liv. Ånden kommer fra Guds indre kjærlighetsrom og bærer denne kjærligheten inn i Kirken og ut i verden.

Vi vet at Den hellige Ånd spiller en aktiv rolle i Guds frelsesplan når Sønnen blir inkarnert og unnfanget av jomfru Maria. Vi møter Ånden ved Herrens dåp når han kommer til Sønnen. Sønnen og Ånden er sammen på den videre veien når Herren gjennomfører sitt offentlige oppdrag som utsendt fra Faderen. Treenigheten er hele tiden ett.

Les mer «Preken: Pinse C» →

Herren ber for den vordende kirken. Kirken gir oss dette evangeliet i overgangen mellom Kristi himmelfart og pinsefesten. Herren ber ikke bare for dem som er sammen med ham der og da, men også for alle dem som kommer til å følge etter Herren i fremtiden.

Herren ber om enhet mellom dem som følger ham, slik Faderen og han som sønn er ett. Alle som tilhører Kristus skal være ett, uten unntak. Slik Gud i seg selv er ett i sin hellige treenighet, skal alle som tror være ett, slik at verden kan tro at vi tilhører Kristus som er sendt av Faderen. Denne enheten må forstås både fysisk og åndelig, den er bare gitt dersom alle kristne er samlet i én kirke, én synlig kirke og ikke splittet opp i mange forskjellige kirker og kirkelige fellesskap.

Splittelsen mellom de kristne kan ikke være i tråd med Guds vilje, men skyldes menneskelig svik og synd. Så forståelig det kan være at hendelser av helt forskjellig karakter kan føre til splittelser mellom menneskene, er det uforståelig at disse splittelser skal opprettholdes gjennom århundrene i stedet for å forsones og overvinnes.

Les mer «Preken: 7. Søndag i påsketiden C» →

Den som går, kommer. Det er det underlige paradokset ved Kristi himmelfart. Jeg tenker ikke på hans tilbakekomst ved tidenes ende, men hans nærvær i Kirken. Det er dette skiftet som er paradokset. Kristus går vekk fra sitt synlige nærvær i Kirken for å komme tilbake usynlig i Kirken.

Sønnens tilbakevending til Faderen gjør det mulig for ham å komme på en ny og annerledes måte til Kirken. Nå er han sakramentalt til stede som en av formene for hans nærvær. Han strømmer ut fra Gud i sitt legeme og blod, en strøm som aldri tar slutt.

Det er som om Gud åpner seg som en kilde til næring for de troende gjennom Kirkens sakramenter. Gjennom Den hellige Ånds kraft og virke, virker Gud på en helt ny måte inn i verden gjennom Kirken. Det er en bevegelse som strømmer ut av Gud for å samle menneskene inn i Gud.

Les mer «Preken: Kristi Himmelfart C» →

Denne søndagen møter vi igjen Herren i avskjedssamtaler med disiplene. Disse samtalene inneholder samlet sett mange viktige anvisninger til Kirken.

Han etterlater disiplene fred, sier han. Han gir dem sin fred, en fred som ikke er den som verden gir. Han gir med andre ord en annen fred enn den verden kjenner til. Hvordan er freden i verden? Den kan være basert på fredsavtaler eller andre avtaler som forhindrer konflikter eller krig mellom nasjonene, folkene eller grupper. Men det er sjelden en fred som stikker dypere.

Den freden Herren snakker om og gir, er freden som er i Gud selv, en fred som er i det dype kjærlighetsrommet mellom treenighetens personer, Fader, Sønn og Helligånd. En fred som vokser i hjertet til den som elsker Herren, som akter på hans ord. Den som gjør det blir elsket av Faderen som kommer med Sønnen for å ta bolig i hjertet til personen. Den hellige Ånd blir sendt ut for å undervise den som elsker Gud om alt. Å la seg elske slik av Gud er å tre inn i den sanne freden som Gud er i seg selv. Det er den eneste freden som er verdt å kjempe for.

I lesningen fra Apostlenes gjerninger møter vi en viktig hendelse i Kirkens første tid etter at Herren er vendt hjem til Faderen. Kirkens kall er å være et fredens sted i en fredløs verden. Men på veien må hun løse mange utfordringer ved å la seg lede av Den hellige Ånd, be til ham og lytte til ham. Dette bør skje i den samme freden som Herren skjenker Kirken.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden C» →

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: «Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere». Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig tilstede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig tilstede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: «Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre». Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Les mer «Preken: 5. Søndag i påsketiden C» →

Dagens tekster knyttes sammen av én stor tanke, nemlig de mange som skal samles til det evige liv i Guds evige hjord.

I den første lesningen forteller Paulus og Barnabas at de vil gå ut til hedningene for å spre det glade budskap. Hedningene er ikke-jødene, er alle de andre folk og kulturer. Det nye fellesskapet som samles rundt den gode hyrde, skal bestå av folk fra hele verden, ja, skal kunne romme alle mennesker.

I den andre lesningen hører vi om Johannes visjon hvor han nettopp ser en uhyre mengde mennesker «fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål». Talløse skarer som er samlet rundt Lammet, som skal være hyrden, Guds lam, som tar bort verdens synder, Guds Sønn fra evighet av, Ordet som ble kjød, Alfa og Omega.

Begge tekstene henger logisk sammen med evangeliet hvor Herren sier om seg selv at hans får skal få evig liv og aldri i evighet gå tapt. Slik er han den gode hyrden at han kjenner alle som tilhører ham og at alle kalles av ham. Og dette er kun mulig fordi alle er gitt Herren av Faderen. Hvilket håp vekkes ikke av disse ordene!

På bakgrunn av dette innholdet: Herren som den gode hyrde, apostlene som drar ut til hedningene, mengdene samlet rundt Lammet, kan vi forstå meningen med Kirken.

Les mer «Preken: 4. Søndag i påsketiden C» →