Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Gud ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige «mynten», enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be «riktig», er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Han lærer dem å be «Fader Vår». Dersom vi betrakter denne bønnen nøye, kan vi se at den kan virke litt underlig. Det dreier seg om en bønn hvor vi ber om noe. Men den begynner ikke med det som vi kunne være fristet til å stille først: bønnen om brød, om tilgivelse fra syndene og om å bli bevart for fristelser. Disse er lagt til den andre delen av bønnen. Det første er bønner om at Guds navn skal «lyse blant oss», altså helliges og at Guds rike må opprettes eller komme. Dette er i grunnen Guds egne anliggender.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret C» →

Når vi hører den kjente fortellingen om de to søstrene Marta og Maria, kan det være at vi på en måte føler mer sympati for Marta selv om vi kanskje beundrer Maria. Jesus og hans disipler må jo bevertes og det å være gjestfri er en meget fin egenskap. Vi kan finne mange grunner for å unnskylde Marta. Kanskje er vi også slik. Også vi befatter oss med meget som vi synes er viktig. Ofte holder vi på uten å unne oss en ordentlig pust i bakken. Og da kan dagens evangelium virke som en brodd. Kanskje er vi også litt misunnelige på Maria, fordi vi ikke unner oss tid nok til å lytte.

Dette er ikke kun vårt problem. Dagens samfunn med alle kravene som stilles både i yrke og privatliv gjør at det er vanskelig å komme til ro. Samtidig utsettes vi for et konsum press og druknes i informasjoner gjennom mange ulike medier. Hvordan skal vi kunne samle oss og besinne oss? I grunnen fordriver vi tiden, i stedet for å ha den og nyte den.

Inn i den situasjonen hører vi Jesu advarsel: ved å holde på uten pauser, kan du forsømme det vesentlige. Det vesentlige kan du nemlig ikke lage selv. Du må la det bli gitt til deg. Derfor må du ha tid og en indre oppmerksomhet, tid til å høre etter og til å tenke, et åpent hjerte.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret C» →

Som troende vet vi at ikke alt er like lett for oss mennesker. Vi ønsker å gjøre vårt beste, vi vil gjerne gjøre det Gud vil av oss. Men det er fort gjort å føle at vi ikke lykkes, at vi ikke strekker til. Det kan være lett å få følelsen av at vi vil så gjerne, men så blir det på en måte ikke meget ut av det.

Noe som kan være vanskelig for oss å forstå helt og fullt, er at Gud ønsker å forholde seg til oss i vårt hjerte. Gud søker oss i vårt innerste vesen, der Gud trer inn i form av nåde, i form av Den hellige Ånds nærvær, Sønnens komme i sakramentene. Av en eller annen grunn kan vi synes det er vanskelig å leve med og i forhold til.

Moses forsøker å få folket til å forstå noe av dette på datidens vis. Han sier at Guds bud ikke er «vanskelige eller fjerne», fordi de er innskrevet i oss, i vår munn og i vårt hjerte. Det dreier seg om kjærligheten som strømmer ut fra ens hjerte.

Gud søkte allerede i gammeltestamentlig tid menneskets hjerte. Guds bud skulle hjelpe folket til å åpne hjertene for Gud, ikke til å forvandle dem til hardhjertede lover for å dømme andre og utgrense dem fra samfunnet.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret C» →

Jesus sender ut sine disipler «som lam i en ulveflokk». La oss dvele litt ved dette bildet. Vi forestiller oss i vår fantasi hvordan et lam tas imot av en ulveflokk. Bildet er dramatisk.

Det virker derfor helt uansvarlig å sende ut disiplene hvis det som venter dem er å være som lam blant ulver. Men Jesus kan våge å gjøre det, fordi Faderen sendte ham som et «lam» blant menneskene. De behandlet ham som om de skulle ha vært ulver, slik at seieren til «lammet som ble slaktet» ble virkelig. Seieren som gjorde lammet verdig til å åpne alle verdenshistoriens segl, slik vi kjenner det i et bilde fra Johannes Åpenbaring.

Jesus opptrådte fullstendig vergeløs blant menneskene; hans eneste våpen var hans oppdrag, som beskyttet ham fra fiendens grep, så lenge det varte, selv om han av og til måtte trekke seg tilbake for å slippe unna.

Først avvæpner han dem som skal forkynne hans budskap – «de få høstfolkene». De skal alltid først ønske fred, selv om de blir mottatt eller ikke. Og blir de ikke mottatt, skal de ikke trenge seg på, men dra videre. Men de skal forkynne at Guds rike er nær både for dem som vil høre på og for dem som vil motsette seg budskapet.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret C» →

Dagens høytid forbinder to sider av vår tro til en enhet. Peter representerer pavedømmet og kirkens ledelse mens Paulus representerer forkynnelsen til de mange folkeslag.

Peter er Kirkens klippe. Herren selv gav ham og hans etterfølgere i oppdrag å lede Kirken. De første kristne anerkjente og respekterte Peters lederstilling. Hans tjeneste endte ikke med hans død, men ble bevart og gitt videre. Dette ligger implisitt i nøkkelmakten.

Peter var ikke en apostel uten feil og rynke. Til alle tider har Kirken bevart hans feil som tegn på Kirkens menneskelige side: hvordan han fornektet Herren, da han var truet at av tvil og manglende tro. På den ene siden sa Herren: «du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke … deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike». På den annen side måtte han like etterpå korrigere Peter på en meget krass måte, da han ville overtale Herren til ikke å gå lidelsens og dødens vei: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!».

Les mer «Preken: Apostlene Peter og Paulus» →

Med dagens evangelium begynner en viktig del av Lukas evangelium. Den fremstiller Herrens lange vei til Jerusalem. Den er beskrevet som en reise som strekker seg over mange kapitler. Vi kommer til å følge Jesus på denne reisen til og med den 31. søndagen i kirkeåret, dvs. denne og de neste 17 søndagene.

Den første setningen i dagens evangelium viser hvor gjennomtenkt Lukas formulerer dette: «Da det led mot den tid da Jesus skulle tas bort fra denne verden, styrte han uten å nøle sine skritt mot Jerusalem». Med tiden mener Lukas det sammenhengende hendelsesforløpet av Herrens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Herren ser sin ende i Jerusalem i møte, en ende som går gjennom pasjonens dype mørke for å ende i oppstandelsens lys og herlighet.

Evangelistens fremstilling av Jesu vandring til Jerusalem bruker et bilde på vår jordiske eksistens som ligger oss menneskelig nært: vi er alle på en reise gjennom livet med høye fjell og dype daler. Det er ingen bekvem vei da den kan føre oss over mange stener og klipper, som ofte forblir innhyllet i mørket og kan være tung. Men i troen kan vi se at veien mottar lys fra dens mål, mottar energi og kraft fra Jesus Kristus og som får en dyp mening fra Gud. Hva Jesus sier til oss på veien, bør alltid tenkes gjennom på nytt. Vi går ikke veien alene, men i fellesskapet med brødrene og søstrene i Kristus; tidvis i motsetning til mange mennesker, men alltid under Guds plan og ledsagelse.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret C» →