I dag vil Herren lære oss hvordan en som tilhører Guds rike bør være ydmyk i møtet med andre. I stedet for å tro at man bør få stille seg fremst og innta den første plassen er det riktigere å holde seg tilbake og heller innta den siste plassen. Men ydmykheten i dette, er ikke å gjøre det ut ifra en beregning om at verten vil så komme og by oss en bedre plass.
Nei, vi stiller oss på den siste plassen fordi vi følger rådene om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», og at vi skal «overgå hverandre i gjensidig aktelse». Men hvordan gjør vi det? Her kan vi se på en gammel katolsk tradisjon for riktige holdninger.
Vi kan arbeide i oss selv, med en innstilling hvor vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi har. Hvordan kan det se ut?
Hvordan den andre benytter seg av Guds nåde har vi ikke rett til å bedømme, selv om det kan være fristende. Nei, vi kan bare se på vårt eget bruk av nåden. Lever vi det Gud vil av oss? Er vi der Han vil ha oss? Eller må vi fortsette å arbeide med oss selv ved hjelp av Guds nåde? Slike spørsmål er ikke ment å forlede oss til å se ned på oss selv, men å søke og være ærlige i synet på oss selv.
Hadde vi benyttet oss bedre av den nåde som er blitt oss til del, kunne våre omgivelser hatt det bedre: både hos mennesker vi kjenner og mennesker vi ikke kjenner. Derfor er ydmykheten som Kristus forlanger, ikke en «dyd», men å anerkjenne sannheten. «Den som innbiller seg å være noe, selv om han er intet, bedrar seg selv.»
Vi kan innta den siste plassen, fordi vi følger etter Kristus, som tok på seg verdens synd og stilte seg bak den siste synder. Vi er ikke den skyldfrie, som bærer andres skyld, men mer som den siste synder, hvis skyld blir båret.
Men vi inntar ikke den siste plassen i en from, ydmyk gest, heller ikke beregnende ut ifra at Gud ikke ringeakter et hjerte som er brutt og knust.
Nei, vi kan tenke slik salme 51 bekjenner det i Kirkens Laudes hver fredag: «Mot deg alene har jeg syndet, gjort det som er ondt i dine øyne. Derfor er du rettferdig når du taler, ulastelig når du dømmer.» Stilt overfor Gud kan vi anerkjenne vår sannhet, vår virkelighet.
Mange synes dette ikke går an. Det er lett å mene at andre har gjort verre ting enn dem selv. Mens de mener at de andre har fortjent en strengere straff, forventer de for seg selv en mildere straff. Men da utsetter de seg nettopp for dommen: «Døm ikke, fordøm ikke!»
Vi skal ikke sammenligne oss med andre på en slik måte at vi ser på oss selv som bedre. Sammenligningen er bare noe verdt dersom vi finner et forbilde i den andre som vi kan lære av. Da blir sammenligningen viktig og forholdet til en annen blir til nåde.
All nåde er gratis, det er alltid vanskelig for oss å begripe konsekvensen av dette. Det er lettere for oss mennesker å mene at vi har fortjent noe og at vi er berettiget til å rykke noen plasser oppover. La oss unne andre det – vi skal jo akte den andre høyere enn oss selv – for oss selv lærer vi det frie ved kjærligheten ved å stille oss på den siste plassen. Vi kan gjøre det, fordi Herren som Guds Sønn viste oss at det er mulig.