I dag har vi hørt tre berømte og skjønne lignelser. I disse møter vi evangeliets sentrale budskap: Gud vil ut ifra en uutgrunnelig kjærlighet vinne tilbake menneskene som har forvillet seg. Gud følger etter dem, tar de kjærlighetsfullt imot og gleder seg meget, når Gud har funnet dem igjen. De tre lignelsene: om det bortkomne får, den tapte mynten og den bortkomne sønnen utdyper alle denne grunntanken; men sammenligner man dem, er det klart at lignelsen om den bortkomne sønnen er et høydepunkt.
Det er mer glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over niognitti rettferdige, som ikke har noe å angre. For Kristus er det viktigere å lete opp de fortapte, enn å sørge for andre mennesker, «de rettferdige», som ikke trenger bot og forsoning. Dette stemmer med det han har sagt noe tidligere: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»
Det er hemmeligheten bak Kristi kjærlighet til synderne. Slik følger han Guds vilje om å redde de foraktede og syndige. Det kan riktignok virke rart med tillegget om de rettferdige som ikke trenger omvendelse, fordi han er egentlig overbevist om at alle mennesker synder og trenger omvendelse. Det er en måte å provosere dem på som regner seg som «rettferdige» og tilbakevise deres tenkning.
Lignelsen om den bortkomne sønnen står i forbindelse med de to første lignelsene. Men den overgår de to første. Her dreier det seg om et menneske, som på en overveldende måte får erfare farens kjærlighet. I beskrivelsen av faren og dennes barmhjertighet ser vi et bilde på Faderen i himmelen og Hans barmhjertighet.
I sin uendelige godhet lar faren sønnen gå med sin del av formuen. Ingen formanende ord, ingen advarsler. Sønnen får gå den veien han tror er god for seg. Forblindet av begjær og mammon ødsler han sin andel så altfor fort.
Først etter en tid i det for jøder mest ydmykende arbeid som tenkes kan, som svinegjeter, kommer han i hu det gode liv han hadde hjemme hos sin far. Endelig åpner det seg noe i ham, endelig tas sløret vekk fra hans hjertes øyne. Han bryter opp beredt til å gi avkall på å være sønn som bot for sin synd. Bare være en arbeider.
Faren ser ham på lang avstand. Faren har sett etter ham. Kanskje har han gått daglig på et hustak eller en høyde for å se etter den savnede sønnen. Farens kjærlighet er ikke sluknet, tvert imot den gløder. Allerede på lang avstand gjenkjenner han sin sønn i den ynkelige skikkelsen og grepet av en dyp medynk med sønnen løper han ham i møte og kaster seg om halsen og kysser ham. Sønnen får ikke mulighet til å fullende bekjennelsen før tilgivelsen flommer over ham. Ingen fordømmelse, bare tilgivelse. Nytt liv.
Den som vendte om er kommet hjem, i hjemkomsten er alt godt igjen. Før sønnen når huset blir han kledd opp og får sin ring. Han trer inn i huset satt i stand igjen som en fullverdig sønn. Noe annet kommer ikke på tale for faren. Sønnen skal ikke være en del av arbeidsstokken.
Faren er et bilde på Gud. På samme måte som faren, er Gud med enhver som vender hjem til Gud. Med åpne armer blir man omfavnet. Tilgivelsen overgår enhver bekjennelse. Tilgivelsen gjør en til fullt og helt barn igjen, fullstendig sønn eller datter. Uten unntak.
I broren som var blitt hjemme viser Herren oss vårt menneskelige ansikt, en reaksjon som kan være så typisk for oss. Herren som kjenner menneskets hjerte, kan enkelt holde opp et speil for oss. Igjen møter vi farens milde godhet. Broren blir ikke kritisert, han blir bare bedt om å se at han lever i farens hjem og har del i alt som er. Om han åpnet han sitt hjerte for farens godhet, det forteller ikke historien videre. Med disse lignelsene vil Kristus understreke sitt budskap om Guds kjærlighet til synderne, som han også understreker i sine handlinger. Det bærer bud om Gud Faderen, slik Kristus ser Ham og som han viser menneskene idet Guds herredømme bryter frem. Guds barmhjertighet er grenseløs og ubetinget. Gud gleder seg virkelig dypt i sitt innerste over enhver synder som omvender seg.
P. Arne Marcos Blogg 