Preken: Marias opptagelse i himmelen

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Når Lukas beskriver møtet mellom de to kvinnene, Maria og Elisabet og Johannes Døperens reaksjon i sin mors liv, bruker evangelisten språket og bildene fra da kong David brakte Paktens Ark opp til Jerusalem som er oss fortalt i 2 Samuel 6 og 1 Krøniker 15. David bringer arken gjennom Judea opp til Jerusalem og hopper og danser foran arken, kledd i prestelige klær. David og Johannes Døperen tegnes som prestelige skikkelser som gleder seg over arkens ankomst, Guds nærværs sete.

I møtet med Elisabet priser Maria Guds storhet og det store Gud har gjort. Hun lever og ånder Skriftens innhold og dybde. Med sitt Ja til å være den ringe tjenerinne har hun åpnet veien for Frelseren, gjort Sønnens fødsel mulig. Aldri har det eksistert en større kvinne tidligere, aldri vil det eksistere en større kvinne igjen.

Hun er moren som bar frem Guds sønn, næret ham, oppdrog ham og ledsaget ham. Hun gjemte alt hun opplevde med sønnen i sitt hjerte og grunnet på det. På samme måte som hun hadde lest de overleverte hellige tekster og grunnet på dem. Knapt noen har forstått bedre Guds nåde og kjærlighet enn kvinnen Han valgte. Hennes «Magnificat» forteller oss dette.

Hun er den sanne kvinne, «velsignet fremfor alle kvinner», som er blitt kronet til himmelens dronning, «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode.» De tolv stjernene står for Israels tolv stammer, så hun er Israels dronning, Davids hus kongelige mor. I det gamle Israel var ikke kongens hustru dronning, men kongens mor. Men Maria er ikke bare Israels dronning, men universets dronning. De himmelske elementer, solen, månen og stjernene, tjener henne som klær og smykker.

Kvinnens barselsmerter og fødselsveer er ikke fysiske smerter, vi tror at Maria gjennom sin ubesmittede unnfangelse var befridd for slike, men den indre smerte ved å delta i fødselen til Kristi mystiske legeme, Kirken, hans brud virket ut fra hans åpnede side, hans gjennomborede hjerte. I ekteskapet blir brudgommen og bruden ett legeme, så Kirken er både Kristi mystiske legeme og hans brud. Kristus og Kirken er ett.

Men Johannes ser mer, han ser hvordan satan prøver å ta barnet i fødselen. Satan søker ikke bare å ødelegge Guds Sønn, men hans brud Kirken, hans fellesskap. Alle splittelser og uenighet i Kirkens historie kan derfor føres tilbake til satans virke. Men Gud redder Sønnen inn til Faderens høyre og kvinnen flyktet ut i ødemarken. Satan har ingen makt over Sønnen eller moren.

Paulus beskriver dette dramaet vi lever under i sitt første brev til korintierne. Adam forårsaket dødens komme gjennom sin skyld, Kristus overvant døden gjennom sin lydighet. Døden er overvunnet og oppstandelsen gitt som mulighet for menneskene. Paulus ser tydelig at Kristus seirer over satan og det onde, men uten å kunne tidfeste noe.

Men tilsvarende som døden også kom gjennom en kvinne, Eva, så kom også oppstandelsen gjennom en kvinne, Maria, som ble legemlig opptatt i himmelen etter sin død. Maria har gått forut for oss i etterfølgelse av Sønnen, som en forsmak på sannheten om at de som «hører Kristus til» følger på ved «hans komme».

Vi feirer i dag dette store himmelske drama: Maria som var ubesmittet unnfanget, ble ved sin død tatt legemlig opp i himmelens herlighet. Hennes rene kjød vendte ikke tilbake til støv, men ble tatt helt inn i himmelens oppstandelses virkelighet hvor hun som Sønnens mor går i forbønn for Kirkens barn på jorden. Kirkens barn, det nye folk som er kalt til å gjøre alle til Kristi disipler gjennom dåpen. Kirken er sendt ut i verden for å søke alle og kalle alle til frelse gjennom omvendelse og tilgivelse. Kirken følger etter Kristus for å ledsage dem som hører Kristus til, til oppstandelsens herlighet.