Herren er ikke interessert i å dømme i en arvesak. Men han erkjenner faren som ligger bak mannens bønn, nemlig å være utsatt for «havesyken».
For Kristus er det viktig å skjelne mellom det å ha og det å være. Det å være er menneskets liv og væren, det å ha er å eie større og mindre eiendeler som gjør det mulig å leve. Herren advarer mot å gjøre det å ha til meningen og målet med livet og dermed gjøre sitt væren avhengig av å øke eiendelene. Nei, det riktige er å arbeide med sitt væren og bli stadig mer den Gud vil vi skal være, altså bli stadig mer Kristuslik.
Med lignelsen viser Herren til hvor forgjeves det kan være bare å være opptatt av å ha og å øke eiendeler og skatter. Vi skal meget heller søke skattene i himmelen. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ha det som er nødvendig for å leve. Men vi må passe oss for ikke å leve for det som er unødvendig.
Stilt overfor Gud, teller ikke det vi har hatt, men det vi har vært. Det er Ham vi skal ha vår rikdom hos. Vi skal ikke samle rikdommer til oss selv. Gud vil være vår skatt og rikdom. Ifølge Matteus sier Jesus: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være» (Mt 6,21). Dersom Gud er vår skatt, bør vi være ledet av tanken om at Guds uendelige rikdom består i Hans hengivelse, altså det motsatte av å ville ha.
Ifølge forkynneren som vi hører i den første lesningen, er alt «tomhet». Han sier at det kan skje at det den ene har bygget opp med «visdom, kunnskap og dyktighet», kan etter dennes død blir arvet av en «som ikke har hatt noe bry med det», en som er lat.
Ved å anstrenge seg for det som er forgjengelig ligger det en motsetning som fornyer seg i de kommende etterslekter, forfengeligheten ved det jordiske gods blir åpenbar. Det er «tomhet».
Den andre lesningen trekker en omfattende konklusjon: «Stem tanke og sinn etter» de himmelske ting «og ikke etter de jordiske ting». Men de himmelske ting er ikke de skatter, fortjenester, lønn vi har samlet der, men rett og slett «Kristus». Han er «vårt liv», vår værens sannhet, fordi alt det vi er i Gud og for Gud, er vi takket være ham, er vi i ham, «som alle skatter er skjult til stede i» (sml. Kol 2,3).
Paulus råder oss til å bygge på Kristus, selv om den egentlige meningen med livet vårt blir skjult for det jordiske blikk. Alle former for ønsker om å ha som kan listes opp og som kan komme fra forskjellige former for begjær, skal vi overvinne for å være i Kristus. Denne overvinnelsen er i sannhet en fødsel: å bli til et nytt menneske. Først da blir alle forskjeller overvunnet som begrenser mennesket på det jordiske plan, mens det verdifulle som vi har fått som forskjellige gaver og talenter bidrar til utformingen av Kristi endelige fylde.
Det er ikke det å ha som er det avgjørende men å skape plass og rom for det som er. Derfor er vår samtid på mange måter skummel for oss, fordi vi hele tiden møter kravet om å ha gjennom mediene. Vårt moderne samfunn er bygget opp på et stadig økende konsum og det økonomiske systemet vi har, er avhengig av denne veksten fordi vi lever på lån fra fremtiden. Det skal ikke så meget fantasi til for å forstå at dette kan ikke gå godt i lengden. Derfor vil det å finne til det egentlig nødvendige for vår menneskelige eksistens, vår Herre Jesus Kristus, vår skatt, være avgjørende for vår felles fremtid.
P. Arne Marcos Blogg 