Kjære menighet,

mandag i uken som gikk døde den tidlige professoren i nytestamentlig bibelvitenskap, Klaus Berger. Han døde overraskende selv om han nærmet seg de 80. Jeg ble oppmerksom på ham da hans arbeide og studier anbefales i pave Benedikt XVIs Jesusbøker. Jeg har en god del av hans bøker og lest noen av ham. Han gjenåpnet for meg interessen for å lese bibelvitenskap noe som i sin tur har utløst lektyre av andre forskere.

Hans histore har interessante elementer. Han ble født den 25. november 1940 i Hildesheim i Tyskland. Han studerte fra 1960 ved Ludwig-Maximillians universitetet i München, det frie universitetet Berlin og ved universitetet i Hamburg. I tillegg til filosofi og teologi, studerte han kristne orientalske språk som arameisk, syrisk, etiopisk og arabisk. Han tok eksamen i München i 1965 og tok doktorgraden i Det nye Testamentet i 1967. Men da noen ting i arbeidet ble den gangen sett på som heretisk, fikk han ikke lov til å bli katolsk prest. Dette er senere opphevet og de samme tanker han hadde har funnet veien inn i Kirkens katekisme. Men for å kunne undervise måtte han den gangen tre ut av Kirken og inn i den tyske evangeliske kirken. Han var professor i Det nye Testamentet ved det evangeliske teologiske fakultetet ved universitetet i Heidelberg. Men som han sa, til manges overraskelse og som nok hadde et skandaløst preg, hadde han aldri gitt opp Kirken og da han pensjonerte seg, vendte han formelt tilbake. Fra 2005 var han «familiar» i Cistercienserordenen.

Les mer «Klaus Berger – Søndagsbladet 140620» →

Kjære menighet,

om en uke feirer vi Høytiden for Kristi Legeme og Blod. Den spesielle situasjonen vi befinner oss i dette året, gjør at vi ikke kan avholde prosesjoner grunnet hensynet til smittevern. Men vi kan ære Herrens Legeme på slutten av messen ved å sette ut den konsekrerte hostien i monstransen på alteret en stund og så motta den sakramentale velsignelsen til slutt.

Smittevernet har gjort det nødvendig at alle troende uten unntak tar imot kommunionen i hånden. Dessverre er det likevel enkelte som nekter å følge bestemmelsene fordi de anser sin personlige religiøsitet som hevet over fellesskapet.

Det er underlig at noen setter spørsmålet om munn- eller håndkommunion opp mot hverandre. Dette er ikke en kirkelig tenkning. Det Kirken tillater, er tillatt for alle. Til vanlig vil de fleste i vår menighet likevel motta munnkommunion, fordi vi gir kommunionen under begge skikkelsene gjennom intinksjon (hostien dyppes i kalken før den gis de troende). Dette er kun mulig dersom den som gir kommunionen dypper hostien. Om man mottar kommunionen under en eller to skikkelser utgjør ingen forskjell i Kristusnærvær. Selv har jeg ikke noe problem til vanlig å gi kommunionen i hånden eller i munnen.

Les mer «Kommunion – Søndagsbladet 070620» →

Kjære menighet,

en av Det annet Vatikanskonsils erklæringer er «Dignitatis Humanæ» som handler om religionsfriheten. Dokumentet ble til gjennom en prosess over flere år. Konsilet begrenset seg gjennom erklæringen bare til å «stadfeste menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn».

Retten til religionsfrihet er basert på menneskets frihet. Men det er viktig å understreke at det ikke er snakk om en frihet i vilkårlighet. Konsilet legger vekt på at denne friheten er en frihet i ansvarlighet. Et samfunn må sikre at borgernes frihet har det nødvendige rom og eksistens.

Friheten ligger i personforståelsen. Menneskets personverdighet er helt sentral i det katolske menneskesynet og har sin kilde i Guds treenige personer. Derfor er mennesket er person som skapt i Guds bilde. Mennesket er person fra unnfangelsens øyeblikk.

En sentral tanke i erklæringen er menneskets rett til å være fri fra all tvang. På det religiøse området kan ingen bli tvunget til å handle mot sin samvittighet eller å bli hindret til å handle i overensstemmelse med sin samvittighet. Les mer «Religionsfrihet – Søndagsbladet 310520» →

Kjære menighet,

i 1932 skrev Aldous Huxley «Brave New World». Romanen «er en dystopisk roman av Aldous Huxley (1894–1963). Romanen ble først utgitt i 1932 og ble Aldous Huxleys best kjente roman. Historien finner sted i London i det 26. århundre. Den forutser en utvikling innen reproduksjonsteknologi, bioteknologi, og «søvn-læring», som sammen bidrar til å forandre et samfunn.

Boken beskriver en verden som også kan kalles en ironisk utopia: Menneskeheten er uten bekymringer, den er sunn og på et høyt teknologisk plan. Krig og fattigdom har blitt fjernet og alle er permanent lykkelige. Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere mye av det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», en kraftig stimulant som gir fantasier i form av hallusinasjon for å komme vekk fra smerte og dårlige følelser. … Les mer «Huxley – Søndagsbladet 240520» →

Kjære menighet,

i år faller søndagen sammen med vår nasjonaldag. Men i år blir nasjonaldagen anderledes enn på meget lenge. Et virus ødelegger festen for oss i år. Mange dager i år har allerede vært forandret grunnet pandemien rundt oss. Per i dag ser det dog ut til at våre myndigheter har taklet situasjonen med klokskap og fornuft. Det kan vi være takknemlige for.

Det som gjør situasjonen i år mer spesiell enn vanlig, er ikke bare viruset. Det er også det faktum at det er 75 år siden den andre verdenskrigen var slutt. Svært mange av oss er selvfølgelig for unge å huske så langt tilbake. Men når jeg forsøker å forstå den enormt dype gleden over fredsdagen den 8. mai 1945 og så feiringen av 17. mai bare noen få dager etter, aner det meg hvor enormt det må ha vært å få oppleve det. Det er en stor gave at vi nå har hatt en så lang periode med fred i vår del av verden og vi må håpe at den vil fortsette lenge. Les mer «17. mai – Søndagsbladet 170520» →

Kjære menighet,

i dag er det minnedagen for den hellige Damian de Veuster SSCC. Damian var født den 3. januar 1840 i landsbyen Tremelo i nærheten av Leuven i Belgia og fikk navnet Josef. Familien hadde en bondegård og faren ønsket at Josef skulle overta den. Han var nemlig en kraftig plugg som ikke var redd for å ta i et tak. Men Josef hadde helt andre ønsker. Hans eldre bror var trådt inn i min orden. Josef hadde et sterkt ønske om å få virke i misjonen og tryglet om å få følge sin bror inn i ordenen. Foreldrene gav etter for guttens ønske. Han trådte inn på nittenårsdagen i ordenens kloster i Leuven og fikk navnet Damian og avla de første løfter en måned senere. Året etter ble han sendt til Paris for å studere. Den 7. oktober 1861 avla han de evige løfter i vår kirke Notre Dame de la Paix i Picpus. Etter det fortsatte han studiene i Leuven.

Ordenen hadde fått ansvaret for store deler av Stillehavet som misjonsområde i 1821 av Vatikanet. I 1863 ble det bestemt at Damians bror skulle dra til Hawaii-øyene, men han ble syk. Damian som brant etter å få virke i misjonen bad instendig om å få dra i stedet for ham og den 28. oktober reiste han etter å ha tatt avskjed med sin familie for bestandig. I den tiden kom man ikke hjem igjen fra misjonen. Les mer «Damian – Søndagsbladet 100520» →