Kjære menighet,
i dag er det minnedagen for den hellige Damian de Veuster SSCC. Damian var født den 3. januar 1840 i landsbyen Tremelo i nærheten av Leuven i Belgia og fikk navnet Josef. Familien hadde en bondegård og faren ønsket at Josef skulle overta den. Han var nemlig en kraftig plugg som ikke var redd for å ta i et tak. Men Josef hadde helt andre ønsker. Hans eldre bror var trådt inn i min orden. Josef hadde et sterkt ønske om å få virke i misjonen og tryglet om å få følge sin bror inn i ordenen. Foreldrene gav etter for guttens ønske. Han trådte inn på nittenårsdagen i ordenens kloster i Leuven og fikk navnet Damian og avla de første løfter en måned senere. Året etter ble han sendt til Paris for å studere. Den 7. oktober 1861 avla han de evige løfter i vår kirke Notre Dame de la Paix i Picpus. Etter det fortsatte han studiene i Leuven.
Ordenen hadde fått ansvaret for store deler av Stillehavet som misjonsområde i 1821 av Vatikanet. I 1863 ble det bestemt at Damians bror skulle dra til Hawaii-øyene, men han ble syk. Damian som brant etter å få virke i misjonen bad instendig om å få dra i stedet for ham og den 28. oktober reiste han etter å ha tatt avskjed med sin familie for bestandig. I den tiden kom man ikke hjem igjen fra misjonen.
Damian ble presteviet den 21. mai 1864 i katedralen i Honolulu. Hans første tjeneste var på den største av øyene. På den tiden egynte det å spre seg lepra særlig blant de innfødte. Etterhvert som antallet økte, visste ikke myndighetene annen råd enn å sette de syke ut på en halvøy på nordsiden av øyen Molokai. Halvøyen er formet som en trekant, hvor to av sidene går langs havet, mens en side er vendt mot høye fjellvegger. Slik ble de spedalske holdt innenfor naturlige stengsler og isolert fra resten av befolkningen.
Kirken synes det var for ille hvordan de syke ble overlatt helt til seg selv og i 1873 snakket biskopen med patrene om noen kunne tenke seg å reise frivillig ut til de spedalske for tre måneder av gangen. Fire meldte seg, deriblant pater Damian. Han ble plukket ut til å reise først og kom frem til Molokai den 10. mai samme året.
De tre månedene ble til 16 år. Myndighetene tillot ikke pater Damian å forlate Molokai igjen av frykt for å bli smittet. Han var på besøk i Honolulu kun et par ganger i alle de årene.
På Molokai så pater Damian at det ikke ville være nok å bare være en sjelesørger for de spedalske. Mange manglet selv det mest elementære for å eksistere og pater Damian utviklet en iherdig innsats for å hjelpe dem til et så verdig liv som mulig i sykdommen. Med sin bakgrunn, var han ikke redd for å ta i et tak for å bedre levevilkårene for dem. Han fikk skaffet materialer til husbygging, rørlegging, klær osv. Lepra er en sykdom som utvikler seg over lang tid og det er mange stadier av sykdommen. De friskere arbeidet med pater Damian så godt de kunne og opplevde på den måten å få en mer meningsfylt tilværelse enn bare å måtte vente på å dø. Det var også mange barn så pater Damian fikk bygget et eget barnehjem for dem. I tillegg arrangerte han aktiviteter for barna som de satte stor pris på.
Han bistod de syke både legemlig og sjelelig uansett om de var katolikker, protestanter eller ikke-kristne, han gjorde ingen forskjell på det. Et mindretall av de spedalske var katolikker. Hans nærhet og kjærlighet til de syke, gjorde at han selv ble smittet. De siste fire årene av livet ble han stadig mer svekket av sykdommen og sa gjerne i sine prekener «vi spedalske …» Den 15. april 1889 døde han, 49 år gammel. Han skrev i sine brev at han var den lykkeligste misjonæren på jorden.
P. Arne Marcos Blogg 