Betongkatolikk

I den senere tiden har Ola Tjørhom ved flere anledninger benyttet ordet «betongkatolikk» og ønsker tydeligvis at begrepet blir preget inn hos dem som møter det i hans innlegg. Men hva skal være ment med det? Som utdannet sivilingeniør er materialet meg ikke ukjent. Hele Norges velstand og moderne samfunn er bygget på oljeplatformenes betong. Derfor kunne det være en fordel å se kort på betongens egenskaper for å forsøke å komme på sporet av meningen med ordet «betongkatolikk«. Faktaene baserer seg på en artikkel om betong i Wikipedia.

For det første må man vel kunne si at betongen er modernitetens triumf. Takket være betongen har vårt høyteknologiske samfunn blitt mulig. Uten betong hadde vi neppe hatt den utviklingen vi har hatt de siste par århundrer, uavhengig av hvordan man vurderer utvikingen. Betongen er et allsidig materiale som kan brukes i mange forskjellige typer konstruksjoner, den kan med andre ord brukes meget fleksibelt. «Riktig produsert og ved normal bruk har betong lang levetid og stor styrke«, egenskaper som er spesielt positive. Norsk Standard NS-EN 206-1 klassifiserer betongen etter dens viktigste egenskaper: «Fasthet og bestandighet«.  Når det gjelder fastheten, er trykkfastheten som regel meget bedre enn strekkfastheten. Det vil si at betong kan stå imot store trykk og vekter. Det finnes mange typer betong hvor egenskapenes fordeling varieres. I tillegg kommer stivheten som et videre kriterium. Levetiden kan alt etter type være opp til 200 år.

Betong er altså et positivt material med positve egenskaper for konstruksjoner. Det er derfor naturlig å forstå det også som positivt i forbindelse med ordet «katolikk«, det må være en hjelp til å beskrive en katolikk på en positiv måte. «Fasthet og bestandighet» er uten tvil positive katolske egenskaper. Likeledes fleksibiliteten i formbarheten. En katolikk er aldri «ferdig» formet, men alltid på vei, omvendelsen er alltid mulig. Videre hjelper trykkfastheten på disse egenskapene, katolikken kan motså meget press og motstand. Stivheten kan være grei for å stå imot tidens mange omskiftelser hvor mange er fristet til å bøye seg som et siv i stormen.

Når man samtidig tenker på at den moderne verden ikke hadde vært mulig uten betong, tolker jeg bruken av ordet «betongkatolikk» som en betegnelse på en katolikk som forholder seg korrekt til Kirken og tiden. I Kirken får katolikken den oppbygging som er nødvendig for å stå fast og bestandig i samtiden.

Men nå antar jeg at ordet «betongkatolikk» ikke er ment som en positiv betegnelse, men som en som skal forsøke å utgrense noen katolikker fra helheten. Spørsmålet mitt er i så fall hvordan det motsatte av en «betongkatolikk» skal betegnes? Det motsatte må da være egenskaper som betongen ikke har, altså som ikke er faste eller bestandige, ei heller har styrke eller lang levetid og som ikke er fleksible i formbarheten. Hvilket material skulle det være?

I grunnen blir det feil å ville definere katolikker på en slik måte eller andre måter. Det blir ukatolsk. Man treffer ikke den katolske virkeligheten ved å definere katolikker som konservative eller liberale, reaksjonære eller radikale. En god katolikk vil nødvendigvis ha noe av alt, eller rettere sagt befinne seg i midten og ikke i grøftene.

Selvfølgelig vil der alltid finnes enkelte som føler seg mer hjemme i nede i en grøft, men det fører ikke til sann katolisisme. Men det fører heller ikke til utgrensning. Det katolske hus er så stort og altomfattende at det uten videre holder ut at noen står her eller der i rommet. Kirken er ikke en liten hytte for noen utvalgte …