I vår kristne tro dreier det seg om mer enn menneskets religiøse urkrefter og om mer enn sjelens dybder.

Det sentrale i vår tro er at Gud kommer mennesket i møte. Han valgte å tre inn i historiens løp på et helt bestemt tidspunkt som Han selv hadde valgt ut. Han gjorde det i sin Sønn som ble kjød i Jesus fra Nasaret.

Denne hendelsen ble forberedt i Den gamle Paktens tid. Israelittene hadde ventet i flere århundrer på Messias, men han kom på en for dem ​ergerlig, konkret måte inn i historiens rom. Derfor ble han avvist av sine egne. Men «Ordet ble kjød». Det er kjernen i den kristne troen på Gud og i den religiøse selvforståelsen som henger sammen med den.

Å snakke om Gud betyr for den kristne alltid også å snakke om Jesus Kristus, Guds Sønn som ble menneske, som ble korsfestet, døde og som stod opp fra de døde. «Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.» (Joh 1,18).

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

I dagens envangelium hører vi hvordan to av disiplene kommer til Jesus fordi noen fremmede spør etter ham. Dette får ham til å forstå at «Nå er timen kommet …». Når nå hedninger kommer til ham, er tiden kommet for Menneskesønnen å bli opphøyet.

Allerede da han understreket at han er den gode hyrden, hadde han sagt: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede» (Joh 10,16). Han etablerer én flokk, en ny flokk. Han hadde også understreket at han ikke bare skulle «dø for folket», men at han skal «samle til ett de Guds barn som er spredt omkring» (Joh 11,52). Nå begynner innsamlingen.

Nå er timen kommet for denne nye virkeligheten. Jesus vet hva som ligger foran ham. Det er det han må tenke på, det tar hans oppmerksomhet, hans sjel er «fylt av gru». Han forteller disiplene hvordan han forstår sin lidelse. Kristus tenker ikke over hvordan han skal kunne unngå lidelsen, hva han må gjøre for slippe unna, nei, han tenker over hvilken mening det har at han må dø.

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden» →

I dag spiller Josef hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er den fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: Den hellige Josef» →

Det er et interessant møte som dagens evangelium beretter om. Nikodemus var en skriftlærd og medlem av jødenes øverste råd. Han var en ansett personlighet og sikkert også velstående.

Denne mannen var tydeligvis ikke tilfreds med livet. Han hadde riktig nok alt som synes å gjøre livet verdt å leve og burde derfor være tilfreds. Men han var det ikke. Kanskje visste han selv ikke hvorfor.

Han hadde hørt om Jesus. Hans kolleger i rådet hadde snakket om ham. Og det var ikke positivt det de sa. Etter deres mening forårsaket Jesus uro i folket. Det kunne bli farlig. Romerne kunne bli oppmerksomme på dette og gripe inn. Nikodemus var tilbakeholdende. Han ville sikkert først danne seg sitt eget bilde av denne mannen. Derfor oppsøkte han Jesus om natten. Det er forståelig at han måtte beskytte sitt rykte. Kanskje var natten også et bilde på hans indre tilstand. Han befant seg i mørket og søkte lys for sitt liv. Han forsøkte det hos Jesus.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden B» →

Herren kom til Jerusalem med ønsket å få be i sin «Fars hus». Men han ble satt ut av den manglende respekten for Guds tempel som han så i alle dem som driver med handel av et eller annet slag. Han feier dem ut av templet.

I evangeliet kan vi finne to aspekter som preger innholdet. Det ene er Jesu harde svøpe som driver all handel ut av hans Fars bønnested.

Det andre er svaret han gir på spørsmålet med hvilken fullmakt han renser templet: det sanne templet, hans legeme, som kommer til å bli revet ned av menneskene vil bli bygget opp igjen på tre dager.

Men dette ligger ennå i fremtiden for Herren. Renselen av templet finner sted helt tidlig i Jesu virke i følge Johannesevangeliet. Herrens død og oppstandelse kommer til å skje senere. Inntil da, skal det gamle gudshuset utelukkende brukes til bønn. Det gamle Testamentes Gud kan ikke akseptere noen fremmede guder ved sin side, spesielt ikke Mammon.

Dagens lesninger utlegger evangeliet, den første lesningen utlegger det første aspektet, den andre lesningen det andre aspektet.

Les mer «Preken: 3. Søndag i fastetiden» →

I evangeliet møter vi i dag den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Nå i fastetiden setter Kirken denne teksten sammen med Guds prøve av Abraham. Det må ha sin grunn.

I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen at Jesus virkelig er Hans egen Sønn. Ham har Gud kjær, ham skal vi lytte til. Men disiplene som er med Jesus på fjellet vet ennå ikke at Gud vil gi Sønnen hen til menneskene og for dem. Sønnen vil komme til å bli det egentlige og eneste offer i den nye pakten som ennå skal etableres.

For jødene var Abrahams offer en sentral hendelse i deres forhold til Gud og de understreker at det er et dobbelt offer: Faren som løfter kniven; sønnen, Isak, som går med på å bli ofret. Abraham blir gjerne for oss kristne sett som et bilde som viser hen til Herrens kommende offer. Men Abraham måtte ikke gjennomføre ofret. Men grep han ikke kniven med den forestillingen at han skulle gjennomføre det?

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden B» →

I dag leste jeg først opp biskop Berislav Grgics hyrdebrev for fasten, som kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2021/02/biskop-berislav-grgic-fastebudskap-la-oss-etter-den-hellige-josefs-eksempel-ga-herren-imote-paskedag. Deretter delte jeg noen tanker til søndagens tekster:

«Tiden er inne, og Guds rike er nær». Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin misjon. Han kaller dem som hører ordene til å vende om og tro på evangeliet.

Lesningene i dag viser til noe vesentlig ved vår eksistens som vi skal huske på i fastetiden. Begge beretter om Noah hendelsen. I den første lesningen får vi referert pakten Gud inngår med Noah etter at storflommen er over og verden er blitt renset og fornyet. Regnbuen er tegnet på pakten og Guds løfte om at vannet aldri igjen skal bli til en storflom.

Apostelen Peter tar tak i dette i sitt brev hvor han i dåpens vann ser motstykket til storflommen. Slik den renset jorden for all synd og begynte alt nytt, renser dåpen for all synd og gir nytt liv.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden B» →

Vi trer i dag inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Den skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →