En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Herren derimot tillater den spedalske å nærme seg og gjør noe som var helt utenkelig for en jøde: han berører den syke med hånden. Han er den guddommelige Frelseren som er kommet til menneskene, som ikke bare sørger for den sjelelige helsen, men som viser med berøringen at han ikke frykter smitten. Han er Guds Sønn som tar menneskets sykdom, synden, bevisst på seg. For å forstå Jesu oppførsel, kan vi tenke på Jesajas beskrivelse Guds lidende tjener: «Han tok våre plager, han bar våre sykdommer».

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B» →

Herren går til et ensomt sted for å be. Det er kjernen i denne søndagens evangelium. Vi får høre om hvordan aktivitetene fyller opp Herrens tid. Der er meget nød blant menneskene som han møter så godt han kan. Herren har begynt sitt forkynnelsesoppdrag og er på vei til mange steder. Overalt kommer menneskene til ham med sine lidelser og plager, han helbreder dem og driver ut demoner. Guds rike har begynt sitt virke midt iblant dem.

Vi kan forestille oss hvordan Herrens menneskelige krefter blir brukt fullt og helt. Da blir det helt sentralt for ham å kunne trekke seg tilbake i bønn. Han gjør det lenge før det lysner for virkelig å kunne være for seg selv. I bønnen befinner han seg i åpen dialog med Faderen. For Guds Sønn som ikke tar del i syndens virkelighet, er bønnen som en åpen, gjensidig kanal mellom Faderen og ham. I rommet mellom dem er Den hellige Ånd. Treenigheten befinner seg i kommunikasjon en kort stund, en åpen strøm mellom de tre personene i Treenigheten. Kanskje det ikke er mange minuttene de får sammen før disiplene finner Herren.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret B» →

Vi ferier i dag domkirken, Vår Frue i Tromsø, vårt Stifts sentrum. I år er det 160 år siden kirken ble innviet. Selve innvielsen var den 2. februar 1861, men vi feirer jubileet i dag på Herrens dag i hele Stiftet i takknemlighet over denne gaven. 160 år er en voksen alder, men samtidig er kirken ung sammenlignet med vår katolske kirkes historie som nå nærmer seg 2000 år.

Vår Frue var lenge en menighetskirke, men i april 1931 ble Den katolske kirke i Norge delt inn i tre kirkedistrikter. Nordland, Troms og Finnmark med Svalbard ble den gangen «Nord-Norges kirkedistrikt». Den tyske provinsen av Den hellige Families kongregasjon fikk ansvaret for dette store området. Pater Johannes Starke MSF ble den første overhyrden for distriktet. Vår Frue ble Stiftets domkirke.

Men dette skal ikke være en forelesning i historie, men en preken. Festens tekster begynner med en vakker beskrivelse ved profeten Esekiel om vannet som strømmer fra tempelet. Et tempel er stedet hvor Gud er, så vannet som strømmer fra templet har Guds livgivende kraft i seg. Denne kraften gir frukt, langs dens vei skapes det liv. Vi vil tolke dette opp mot dåpen i kirken hvor vi fornyes i dåpens bad. Dette er i høyeste grad livgivende, da vi dør og oppstår med Kristus allerede i dåpen. Vi tas inn i den nye virkeligheten Kristus vant og åpnet. Vannet renser og fornyer, vannet åpner det evige livet.

Les mer «Preken: Domkirkens kirkevigselsfest» →