Hvorfor bare 10 i kirker?

Jeg har i dag lest ulike blogger som tar opp den ubegripelige avgjørelsen til myndighetene at bare 10 får være til stede under en gudstjeneste uavhengig av hvor stort rommet er. Mens man i butikker, som f.eks. her i Tromsø kan være 39 i Kiwi og 86 i SuperSpar, så får man bare være 10 i våre kirkerom. Hvorfor denne diskrimineringen? Hva er grunnen?

Det må da være mulig å ha et annet antall om en kirke eller annet religiøst forsamlingslokale har 50 eller 500 plasser? Om det er 100 eller 1000 kvadratmeter stort rom?

Jeg leste i dag om en som ønsker å gifte seg i Nordlyskatedralen i Alta. Men der får bare 10 være tilstede. Vedkommende begynte deretter å undersøke de ulike butikker i byen og fant ut at hos H&M får det være 120 samtidig i butikken. Så derfor mener skribenten at han kan gifte seg der.

Hva skyldes dette tøyset fra myndighetenes side? Hvorfor er de så respektløse overfor dem som har et religiøst fundament for livet? Er ikke pandemien en hendelse hvor muligheten til religiøs praksis kan virke styrkende og helende? At man selvfølgelig tar smittevern alvorlig med avstand, antibac og desinfiseringer, sier seg selv. Men at et roms areal og størrelse ikke spiller noen rolle er ikke til å forstå når det for butikker er bortimot grenseløst hvor mange som får være tilstede.

P. Heinz-Josef Catrein SSCC – Nachruf

Jeg er blitt forespurt om å oversette mine minneord om p. Heinz-Josef til tysk:

P. Heinz-Josef wurde am 26. Mai 1950 in Morbach, Hunsrück, in der Diözese Trier geboren. Nach Abschluss der Grundschule in Morbach machte er weiter im St. Johannes Gymnasium in Lahnstein und entschied sich nach dem Abitur für den Militärdienst. Nachher trat er 1970 dem Orden bei und wurde an der philosophischen und theologischen Hochschule des Ordens Damianeum in Simpelveld in den Niederlanden ausgebildet. Das Haus gehörte der deutschen Provinz. Da es aber erst nach dem Ersten Weltkrieg erlaubt war, religiöse Häuser in Deutschland zu gründen, wurde das Haus bereits in den 1890er Jahren für die deutschen Ordenskandidaten auf der niederländischen Seite der Grenze gebaut.

Am 2. April 1977 wurde Pater Heinz-Josef in Simpelveld zum Priester geweiht und hatte seinen ersten Dienst als Kaplan in Werne an der Lippe in der Diözese Münster. Hier hat der Orden auch ein Kloster und früher eine Schule. 1979 wurde er in die Pfarrei St. Anton in Pirmasens in der Diözese Speyer verlegt, wo der Orden für mehrere Gemeinden zuständig war. Er arbeitete hier bis 1986 als Kaplan.

Les mer «P. Heinz-Josef Catrein SSCC – Nachruf»

Oppdatering min helse

Jeg var i dag hos min fastlege. Da anfallet jeg fikk vurderes som alvorlig, ønsker legen at jeg vender tilbake skrittvis til fullt arbeid. Han har sykemeldt meg videre på 50 % basis fra og med mandag den 25. januar til og med tirsdag den 9. februar når jeg har en ny time hos legen. Det er i orden for meg da jeg fortsatt føler en svekkelse i meg etter det som skjedde.

P. Heinz-Josef Catrein SSCC – Nekrolog

P. Heinz-Josef ble født den 26. mai 1950 i Morbach i Hunsrück i bispedømmet Trier i Tyskland. Etter endt barneskole i Morbach, gikk han på ordenens internatskole St. Johannes i Lahnstein ved Rhinen og valgte å ta militærtjeneste etter artium. Etter tjenesten trådte han inn i ordenen i 1970 og ble utdannet ved ordenens egen filosofisk og teologiske høyskole Damianeum i Simpelveld i Nederland. Huset tilhørte den tyske provinsen, men da det ikke var lov å grunnlegge ordenshus i Tyskland før etter den første verdenskrigen, ble huset bygget for tyske ordenskandidater på den nederlandske siden av grensen allerede på 1890-tallet.

Den 2. april 1977 ble p. Heinz-Josef presteviet i Simpelveld og han hadde sin første tjeneste som kapellan i Werne ved elven Lippe i bispedømmet Münster. Her har ordenen også et kloster og tidligere en skole. I 1979 ble han flyttet til St. Anton menighet i Pirmasens i bispedømmet Speyer hvor ordenen hadde ansvaret for flere menigheter. Han virket her som kapellan frem til 1986.

Les mer «P. Heinz-Josef Catrein SSCC – Nekrolog»

Min helsesituasjon

For tiden er jeg sykemeldt frem til og med den 22. januar. Derfor er det litt stillere på bloggen.

Det hele begynte søndag den 27. desember. Et par ganger på formiddagen følte jeg noe rart jeg aldri har følt før, men som fikk meg til å tro at jeg kanskje var på vei til å besvime. Jeg feiret messen kl. 16.30 i Karmel, en ekstra messetid for å gi flere mulighet til å komme til messe under Koronarestriksjonene. Under messen kom denne ubestemmelige følelsen igjen og jeg måtte på et punkt støtte meg til alteret. Søstrene forstod at jeg ikke var helt i form.

Hjemme igjen satt jeg i stuen og koste meg med julesjakken på NRK. På et eller annet tidspunkt kom dette igjen, men nå gikk jeg i gulvet og smalt antageligvis ansiktet mot det. På grunn av brillene, har jeg spor av blåveis rundt begge øynene. Det er blod på teppet og jeg forstod senere at jeg nok har blødd neseblod. Dessuten hadde jeg et skrubbsår i den høyre tinningen, antageligvis fra teppets ru overflate. Hvor lenge jeg hadde ligget der og hvordan jeg lå der, er umulig å si. Men en tur på badet viste meg et ansikt som var merket.

Les mer «Min helsesituasjon»

Preken: Den hellige Familie B

Når et barn fødes i en jødisk familie, pleier man å ønske det lykke til med ordene: «Måtte du få oppleve Messias’ dag». Slik blir de saligpriset som får leve i den messianske generasjonen. Og når noen dør blir det ønsket: hadde de bare fått oppleve det!

Lukas lar oss møte to slike mennesker som hadde ventet hele livet på å få se Messias: den gamle Simeon og profetinnen Hanna. De fikk oppleve Messias og fikk dermed oppfylt sin drøm. Nå kan de død i fred. Begge er vitner.

Simeons hymne er tatt inn i Kirkens tidebønner på terskelen til natten i kompletoriet. Fordi denne hymnen utstråler en aftenstemning, lettelsen etter dagens last, gleden over at dagens lange vei er kommet til mål.

Simeons liv og venting var ikke meningsløs. Gjennom hans hymne synger vi at hver dag er en dag hvor vi får se Guds frelse, hvert år siden Kristi fødsel er et frelsens år.

Les mer «Preken: Den hellige Familie B»

Preken: Første juledag

I natt hørte vi Lukas vakre juleevangelium. I dag møter vi en helt annen måte å fortelle om jul på. Vi har hørt en vakker hymne som er innledningen til Johannesevangeliet. Hymnen er en lovsang over Ordet, over Guds store Ord.

Teologien har alltid forstått dette Ordet som en av personene i den treenige Gud, nemlig Sønnen. Hymnen forteller at Ordet var i opphavet, i begynnelsen, dvs. før enhver tid, enhver skapelse. Dette er det vi i uttrykker i trosbekjennelsen når vi sier om Guds sønn: født, ikke skapt.

Sønnen fødes før skapelsen. Alt det skapte er nemlig blitt skapt ved Ordet. Uten det er intet skapt. Det er dette Ordet, som er evig og guddommelig, som ble menneske. Da Gud besluttet å bli menneske og komme til jorden, ble Han det i Jesus fra Nasaret. Ordet ble kjød, ble menneske, ble inkarnert. Det er Gud vi har feiret i natt og som vi feirer i denne tiden. Vi ferier at Gud ble menneske, at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, er Kristus.

Les mer «Preken: Første juledag»

Preken: Julenatt

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Sønnen stilte seg til disposisjon for Guds plan da tiden var kommet for å rette opp mennesket i kjærlighet. Sønnen ble menneske uten å forlate Guds hellige treenighet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Gjennom Sønnens inkarnasjon i vår virkelighet, var det heller Treenigheten som krysset grensen mellom himmel og jord. Treenigheten forble intakt, men bøyde seg inn i vår verden.

Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet og skjedde på et tidspunkt som Gud hadde bestemt. Menneskets ursynd i dets tidlige tid i skaperverket, dets ulydighet mot Guds bud, førte til at det måtte forlate paradis, men mennesket falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds. Gjennom en lang historie søkte Gud svaret på sin kjærlighet i menneskets kjærlighet.

Les mer «Preken: Julenatt»

Preken: Johannes av Korset

Menneskelig sett er det vanskelig for oss å forstå hvor grusom smertefull døden på korset var. Vår herre Jesus Kristus, den inkarnerte Guds Sønn fra evighet av, døde på et kors, romernes mest grusomme henrettelsesmetode. Han led voldsomme smerter.

Allerede i Getsemane hadde han begynt å gli inn i mørket som lidelsen kom til å bli. Han ber Faderen om å få slippe, men ber om at Guds vilje må skje. Fra korset roper han «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er innledningen til salme 22 og på Jesu tid var det å resitere innledningen på en salme også uttrykk for at man bad hele salmens innhold. Den slutter med en håpefull vending til Gud.

Oss forteller dette at Herren er så ett med den menneskelige lidelsen, at han er så langt inne i mørket, at han knapt kan ense Faderens nærvær. Men han er ikke forlatt noe som bekreftes ettertrykkelig gjennom oppstandelsen.

Les mer «Preken: Johannes av Korset»