Når et barn fødes i en jødisk familie, pleier man å ønske det lykke til med ordene: «Måtte du få oppleve Messias’ dag». Slik blir de saligpriset som får leve i den messianske generasjonen. Og når noen dør blir det ønsket: hadde de bare fått oppleve det!
Lukas lar oss møte to slike mennesker som hadde ventet hele livet på å få se Messias: den gamle Simeon og profetinnen Hanna. De fikk oppleve Messias og fikk dermed oppfylt sin drøm. Nå kan de død i fred. Begge er vitner.
Simeons hymne er tatt inn i Kirkens tidebønner på terskelen til natten i kompletoriet. Fordi denne hymnen utstråler en aftenstemning, lettelsen etter dagens last, gleden over at dagens lange vei er kommet til mål.
Simeons liv og venting var ikke meningsløs. Gjennom hans hymne synger vi at hver dag er en dag hvor vi får se Guds frelse, hvert år siden Kristi fødsel er et frelsens år.
Hymnen har bare få ord: «Nå, Herre, kan du la din tjener fare i fred, for ditt løfte er oppfylt! For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag: Et lys som åpenbarer deg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel.» Simeon så på hele livet sitt som en tjeneste. Nå har det nådd sitt mål, nå kan tjeneren fare i fred.
Som i Jesu lignelser består denne tjenerens livslange tjeneste i å være trofast og alltid være beredt. Jesus snakker om at tjeneren skal våke. Men nå er Herren kommet, så da er det ikke lenger nødvendig å våke. Simeon behøver ikke lenger å vente på morgenrøden for han har sett Guds herlighetsglans.
Etter den lange tiden med venting er nå sikkerhetens stund kommet. Morgenrøden er gått over i dagslyset. Dette skjer i Simeons livsaften. I disse utsagnene om tiden passer bilder av lyset og det å se. Derfor snakker Simeon om lys og øyne, om opplysning og herlighetsglans.
Denne hymnen er kanskje den vakreste teksten om Israel som er i Det nye Testamentet. Den følger profeten Jesajas språk og står i rommet mellom Israel og hedningefolkene. Et lys er opprunnet som åpenbarer seg for hedningene for å vise dem veien til Gud: mens Israel blir omhyllet av herlighetsglansen til Israel.
Begge ord er utsagn om lyset, opplysningen av hedningene, herlighetsglansen for Israel. Skygger og mørke er overvunnet at Kristus, rettferdighetens sol.
Ikke uten grunn er Jesajas jødedommens mest populære profet på Det nye Testamentets tid. Dette viser funnene i Qumran. I Jesajas profetiske utsagn blir den freden mellom Israel og hedningefolkene forkynt som vi fortsatt lengter etter. Gjentatte ganger blir frelserens forventede skikkelse beskrevet hos Jesajas som oppfyllelsen av pakten med folket og lyset for hedningene.
Men her hvor Israel og folkene blir nevnt så tett inntil hverandre som intet annet sted, hvor det er den samme størrelsen som er så viktig for dem begge, der sier vi som kristne: denne skikkelsen er Jesus, Messias.
Derfor lar Lukas Simeon si videre: «Dette barnet skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel – et tegn det skal stå strid om. Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd! Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag.»
Jesus vakte motstand og han ble til fall for mange i Israel. Så følger setningen om Marias smerter. Begge deler viser til Herrens lidelse. Det moren opplever kan ikke skilles fra det som gjelder sønnen og som viser til sønnen. Det gjelder både når hun prises salig av Elisabet som her når det snakkes om hennes smerter. Maria står som den lidende mor for hele Guds folk.
I det siste verset i dagens evangelium hører vi det avgjørende som skiller den hellige familie fra en hvilken som helst annen familie. Gud nåde hvilte over ham. Guds ånd virket i Jesus, og likeledes i Maria og Josef. Det var ikke denne verdens ånd som ledet dem, men Guds hellige Ånd.
Men denne gaven fra Gud var ikke bare noe den hellige familie fikk. Enhver av oss får den samme gaven i dåpen. Her kan vi forstå det eksemplariske ved den hellige familien for vårt eget familieliv. De tre viser oss hva det betyr å innlate seg på Den hellige Ånd og la seg lede av Ham.
P. Arne Marcos Blogg 