I en prekenserie om et spesielt tema, kan selvfølgelig ikke alt tas med hver gang. Temaet må bygges opp i løpet av seriens enkelte prekener. Derfor vil hver enkelt preken ikke kunne besvare alle mulige spørsmål og sider ved temaet. Men tanken er at serien i sin helhet vil forhåpentligvis gi tilstrekkelig med svar.
Likefullt er det alltid mulig at den som preker ikke har klart å tenke ut alle eventuelle spørsmålsstillinger som en slik serie kan fremme og derfor kan noen svar mangle. Men samtidig håper jeg at når serien er avsluttet, vil de som har fulgt den, funnet innhold som kan berike den enkelte tilhører og åpne for ettertanke.
I år er valget falt på Den hellige Ånd og som er et godt tema i tidsrommet mellom påske og pinse. Min teologiske bakgrunn er først og fremst dogmatisk, det vil si jeg har et utvidet studium i Kirkens troslære. Det er plattformen jeg tenker fra.
Derfor tillater jeg meg å starte i dag med å snakke om Gud i seg selv. Det Kirken lærer om Gud er basert på den bibelske åpenbaringen og den teologiske nødvendige refleksjonen av denne.
Vi tror at Gud er en treenig, at det altså er én Gud, men én Gud i tre personer. Gud har åpenbart seg som tre personer i Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. De tre personene i én Gud er mellom personene i en indre fullkommen kjærlighet, relasjon, kommunikasjon og forståelse. Alle begrep vi mennesker kan tenke for å beskrive forhold mellom personer, vil også være i Gud, men alltid i den mest fullkomne versjonen. En versjon vi i vår virkelighet ikke vil kunne oppleve grunnet menneskelige begrensninger vi etter hvert vil vende tilbake til. Poenget er at vi kan bruke menneskelig forståelige ord for å nærme oss et mysterium som overgår alle våre forestillinger.
Gjennom trosbekjennelsene har Kirken funnet ord som hjelper oss til å nærme oss Guds treenige virkelighet. Selv om den innholdsmessige rekkefølgen er Fader, Sønn, Hellig Ånd og Kirken, betyr ikke det at der er rekkefølge mellom de tre guddommelige personene. Gud er treenig fra evighet av. Bare Kirken kommer senere i tiden, skapt av Treenigheten. Men det kommer vi også tilbake til.
Det som er avgjørende nå, er at vi ikke må tenke som om først var Faderen, som kom Sønnen og til slutt Ånden, som om Gud gikk fra å være én person til å bli tre personer. Nei, Gud har alltid vært treenig. Det er heller ikke slik at Faderen står høyest, Sønnen i midten og Ånden nederst, det man gjerne kaller subordinasjon. Det kan rett og slett ikke stemme. Men slike tanker avslører menneskets vanskeligheter med å tenke treenighet.
Når vi bekjenner at Sønnen er «født, ikke skapt», beskriver det den evige relasjonen mellom Faderen og Sønnen. Det er ikke en hendelse i tiden. Sønnen fødes alltid av Faderen i en evig hendelse. Der er den indre relasjonen mellom Faderen og Sønnen. Sønnen får eksistens av Faderen, Sønnen gir eksistens gjennom sin hengivelse og lydighet til Faderen.
Likedan gjelder når vi bekjenner at Ånden utgår fra «Faderen og Sønnen». Det er også en evig, kontinuerlig hendelse, en evig strøm.
Begge trosutsagn om Sønnen og Ånden er forsøk på å beskrive den indre trinitariske virkeligheten som er evig levende kjærlighet i evig bevegelse. Det er en evig pulserende kjærlighet mellom personene.
Det forteller oss at Gud er i seg selv fullkommen tilfredsstillelse. Gud skaper ikke fordi Gud trenger eksistens utenfor seg selv. Nei, Gud skaper fordi Gud er overskudd av kjærlighet, Gud er uendelig sjenerøs. Derfor finnes skaperverket. Derfor finnes det eksistens utenfor Gud.
I Bibelens første skapelsesberetning leser vi at «Guds ånd svevde over vannet» (1 Mos 1,2c). Den gangen det ble skrevet var ikke Guds treenighet erkjent. Ordet ‘Ruach Elohim’, hvor ‘Ruach’ oversettes med ånd, er på originalspråket det samme ordet som vind. Men satt sammen med ordet for Gud ‘Elohim’, ble det opprinnelig forstått som en side av Guds kraft. En kraft som fører det opprinnelige kaoset til ordningen Gud gir det.
Som kristne har vi mulighet til å lese denne kraften som Den hellige Ånds kraft. Uten tvil er skapelsen Treenighetens verk. Et verk som med menneskenes forskertrang i århundrenes løp viser seg å være et helt ubegripelig enormt verk. Det pussige er at for mange betyr denne kunnskapen at Gud ikke finnes, mens jeg vil tillate meg å mene at alt vi finner ut bare gjør Gud større og større, men også langt mer ufattelig og ubegripelig enn det menneskene kanskje tenkte før.
Eller la oss si det på en annen måte: I grunnen kan vi forstå hele skaperverket som Guds «språk», Guds tale til oss. Jo mer vi trenger inn i dette store språket som hele skaperverket er, jo mer forstår vi hvor ubegripelig stort det er. Og denne storheten kan vi «lese» som en beskrivelse av hvor uendelig stor og dyp Guds kjærlighet må være. Fører den moderne forskningen til en slik erkjennelse, er det uten tvil Den hellige Ånds verk i forskerne.
Men uansett hvordan vi forstår skaperverket, så er nettopp menneskenes eksistens helt spesielt. Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, slik vi leser det i den første skapelsesberetningen, «som mann og kvinne» (1 Mos 1,27c) er mennesket skapt. Dette er vesentlig. Det er mennesket som mann og kvinne som er Guds bilde. Kjønnsforskjellen i mennesket peker mot personforskjellene i Gud. Dessuten slik Gud er én i tre personer, er hvert menneske person i én. Menneskets virkelighet er grunnlagt i Guds indre virkelighet. Derfor er komplementariteten mellom kjønnene sentral for menneskets eksistens.
Gud er for-bildet eller ur-bildet for mennesket, som kan sies å være Guds av-bilde. Derfor tenker vi over hvordan Gud er, for å forstå hva idéen med mennesket er. Å være skapt i Guds bilde, betyr at vi kan «se» noe av Gud i mennesket. Dette skal ikke bare være synlig menneskene imellom, men også for hele skaperverket. Mennesket avbilder Gud i skaperverket, for alle levevesener i skaperverket som ikke er mennesker. Mennesket må bevege seg slik i skaperverket at Guds eksistens blir synlig, hvis ikke feiler menneskets sitt kall. Det ligger i bildet.
Mennesket er med andre ord tiltenkt en spesiell plass i skaperverket. Mennesket er skapt med en fri vilje. Gud er slik Gud at Gud kan skape et vesen som kan forholde seg helt og fullt fritt til Gud. Gud er så fri at Gud kan skape et vesen med fri vilje. Mennesket får dermed muligheten til i frihet å velge og være svar på Guds kjærlighet eller ikke. Det setter mennesket i en unik situasjon.
Dette understrekes på en dyp måte i den andre skapelsesberetningen som er eldre enn den første. Når Gud skaper mennesket ‘adam’, tar han støv fra jorden ‘adama’og former mennesket. Deretter blåser Gud «livspust i nesen på det» (1 Mos 2,7b). Igjen er det «ruach elohim» som er begrepet som er brukt. Altså denne kraften som ordnet kaoset i skapelsens begynnelse, fylles i mennesket. Det gjør mennesket levende som teksten sier.
Da jo ikke bare menneskene puster, peker dette mot menneskets spesielle posisjon. Gud levendegjør mennesket på en annen måte enn andre levevesen. Slik får vi beskrevet at mennesket er satt i en særstilling ved på den ene siden å stamme fra jorden, men på den annen side å være gitt liv av Gud, å være stilt vertikalt mellom jord og himmel.
Avslutningsvis i dag, vil jeg gjøre oppmerksom på to viktige innhold fra Johannesevangeliet. I prologen bruker han betegnelsen Ordet om Sønnen. Ord er språk, ord er tale. Dette peker i samme retning om skaperverket som språk, som Guds tale inn i vår virkelighet. Det er dette Ordet som alt er blitt til ved og som ved Den hellige Ånds virke blir menneske. Prologen er Johannes skapelsesberetning under erkjennelsen av Guds treenige eksistens. Etter dette menneskets oppstandelse, Ordets seier over døden, Jesus Kristus, kommer han til disiplene og blant annet ånder han på dem med ordene «Ta imot Den hellige Ånd» (Joh 20,22). Jesus gjør det samme med apostlene som Gud gjorde med Adam. Men nå er det ikke bare den livgivende pusten som innåndes, nå er det Den hellige Ånd som gjør levende på en ny og dypere måte. Et nytt Guds nærvær i verden gjennom Kirken i apostlenes etterfølgelse. Men dette skal vi komme nærmere innpå i en senere preken.
P. Arne Marcos Blogg 