Preken: 3. Søndag i påsketiden B

Påskebudskapet er helt enkelt: Herren er oppstanden! Men samtidig er det så radikalt, fordi det er noe helt nytt. Det beskriver noe som aldri er skjedd før. Oppstandelsen er ikke å forstå som noe som tilsvarer en reanimering, en tilbakevenden til dette livet fra nesten å ha dødd.

Nei, det er en tilstand etter å ha gått gjennom døden i sjelens tilstand for så å stå opp igjen med et helt nytt og annet legeme. Det er oppstandelsen. Jesus Kristus er den første som oppstår til denne nye virkeligheten. Den eneste forskjellen til oss er at hans legeme ikke behøver å vende tilbake til støv, da han var uten synd. Derfor står han opp med det samme legemet i herliggjort form.

Oppstandelsen er skapelsens fullendelse. Kristus står opp på ukens første dag, eller den åttende dagen i skaperverket. Døden er nå overvunnet, den har ikke lenger det siste ordet. Det er den nye virkeligheten Kristus har vunnet gjennom sin død og oppstandelse. Det var kun mulig fordi han i sannhet er Guds sønn.

Han hadde varslet det for disiplene, men det var ikke lett for dem å forstå i forveien hva det faktisk skulle innebære. Derfor tar det tid før de forstår hva oppstandelsen er. Her er det et drama fordi det er helt avgjørende for Kirkens vei ut i verden at hun virkelig forstår dette radikalt nye budskapet. Herren tar seg tid til å la apostlene og disiplene møte ham, se ham, snakke med ham, spise med ham for at de virkelig kan tro at han lever. De skal være vitner til oppstandelsens virkelighet.

Vi kan lese ut av møtene med ham i evangeliene at oppstandelsen er ny og annen måte å eksistere på. Men en eksistens som egentlig ikke er mulig i vår virkelighet, men i Guds virkelighet. Derfor må den oppstandne Herre, komme som oppstanden fra Guds virkelighet tilbake til vår virkelighet for at vi kan tro på oppstandelsen.

Det vitnesbyrdene i evangeliene forteller oss, er at Jesus ikke lenger er fanget av tid og rom. Han tilhører i sannhet en annen virkelighet. Selv om det er ham, kan han velge å ikke bli gjenkjent umiddelbart. Han avventer til disiplene er rede til å fatte at det er han som er der, som f.eks. i tilfellet med de to disiplene på vei til Emmaus. Først da han brøt brødet forstod de at det var ham. Da behøvde han ikke være der lenger.

Oppstandelsen har herliggjort hans legeme. Han kan komme inn i låste rom og forsvinne igjen. Han kan vise disiplene legemets sårmerker for at de ikke skal være i tvil om at det er ham som ble korsfestet som er kommet til dem. Han lar dem røre ham. Han snakker med dem, han ber om å få spise. Han er ikke bare ånd, men har et virkelig legeme.

Det er Guds gave til menneskeheten i Jesus Kristus. En gave som vi bare kan tro. Det er det nye og radikale budskapet som Kirken har fått i oppdrag å bringe ut til hele verden: Kristus er oppstanden og alle som døpes i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn skal være vitner på oppstandelsen. Det er forkynnelsens kjerne.

Begge lesningene kommer inn på en dyp dimensjon ved Herrens død og oppstandelse. Den soner våre synder. Og ikke bare våre synder, men hele verdens. I Jesus Kristus har Gud løst syndens problem og gjennom Kirkens sakramenter skjenket oss tilgivelse for at vi ikke skal bli stående ved vår synd, men finne frigjøring gjennom tilgivelsen. Vi kalles til et nytt levnet, ikke bare for våre frelses skyld, men for å virke aktivt for en fornyelse av jordens åsyn. Vi er i sannhet gjennom dåpens bad blitt Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Vi lever ikke lenger for oss selv, men for ham som døde og oppstod for oss.