Preken: 2. Søndag i påsketiden

Er det riktig å beskrive den hl. Thomas som tvilende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham tvilende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter tvilende da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og evangelisten, kommenterte han ikke at «de nektet å tro det»?

Kanskje kan vi tyde Tomas mistro på en helt annen måte: Vi kan se i ham en skikkelse fra vår egen tid. Vil ikke vi i vår tid forstå alle mysteriene rundt mennesket, naturen og livet? Blir det ikke ubønnhørlig forsket, søkt og eksperimentert? Hvem vet hva som skjer i alle verdens laboratorier. Og må ikke troen også stå på den vitenskapelige forskningens sikre fundament? Vi kan ikke løpe etter enhver guru som hevder å være utvalgt av Gud og sendt til menneskene. Vi har rett til å spørre om ekthet og identitet. Det var kun det Tomas gjorde.

Man kan ikke uten videre skyve denne apostelen utover sidelinjen. Syv ganger nevnes han i Den hellige Skriften. Ved den siste nattverden spurte han Jesus om hvilken vei vi skal gå. Da alle mennesker befinner seg på veien, da vi alle har et mål for øyet, er spørsmålet om den riktige veien meget sentralt og viktig. Hvem viser oss veien til et liv som aldri opphører? Thomas fikk et svar fra Jesus som også er viktig for oss: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Denne beskrivelsen er en invitasjon til etterfølgelse. Etter all vår higen etter lykke skal vi tre inn i Jesu fotspor; vi skal gjøre det som han anbefaler.

En annen gang viser Thomas seg som en, som modig står ved sin Herre. Like før sin pasjon får Jesus budet om at hans venn Lasarus er død. Han vil skynde seg til Judea. Men fordi Judea var et fiendtlig land er apostlene bekymret. Da sier Thomas: «La oss gå med, vi også, så dør vi sammen med ham» (Joh 11,16). Inntil i vår tid finnes det kristne som tappert står ved Kristus og risikerer livet sitt for ham.

Ikke alle mennesker opplever påsken allerede den tredje dagen etter langfredag. Påsken forstått som sikkerheten om Kristi oppstandelse og vår egen oppstandelse. Troen på seieren over døden bryter ikke frem hos alle mennesker til samme tid. Da Maria og Peter og andre disipler allerede var berørt av det nye livets glans, levde Thomas ennå i tvilens mørke og derfor i en håpløshet. I hans liv ble oppstandelsens dag en uke senere, da han – slik dagens evangelium beretter det – møtte Herren.

Mange mennesker om oss har det på samme måte: de plages ofte i lang tid av tvil og mistro. Hvor mange lider ikke under sin egen trøstesløshet, hvor mange savner ikke en mening med livet og et håp. Alle må håpe på at også de én dag skal få møte Herren. Da vil de også få oppleve påske. Men vi må være klar over at Bibelen formaner oss til å ruste oss med oppmerksomhet og å være beredt.

Allerede i Kirkens første tid måtte hun motsette og beskytte seg mot vranglærer og gale utviklinger. Medlemmene av menighetene måtte ha en klar struktur med en forpliktende lære for sin tro. Derfor begynte Kirken tidlig å sammenfatte troen i bekjennelser. Disse trosbekjennelsene har hatt en stor betydning for Kirkens vei gjennom historien. Men den korteste og kanskje fineste har apostelen Thomas gitt med sin bekjennelse: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28). Denne bekjennelsen burde også vi be ofte!