Vår planet har større områder med hav enn med land. Slik er vår verden skapt. I gammel tid opplevde mange folk havet med sin ville og formløse makt som et gudløst kaos. Legger vi til den moderne kunnskapen om at havet har steget med mer enn 100 meter grunnet smeltingen siden siste istidsmaksimum, kan vi lett tenke oss at menneskene gjennom den lange historien opplevde havet som farlig, ukjent og fylt med skremmende uhyrer. Det er bare å se på tegningene på kart som ikke en gang er så gamle hva man forestilte seg om havet og det som befinner seg der av skumle malstrømmer, monstre og uhyrer.

I den første lesningen fra Ljobs bok, understreker Gud at Gud har stengt «for havet med porter». Det som strømmer «skummende frem fra dypet» har Gud stengt med «dør og bom». For Ljob er dette læren om at dersom Gud kan herske over slike voldsomme naturkrefter, som er langt større enn menneskenes krefter, kan Gud uten tvil også temme og styre den menneskelige skjebnen.

Evangeliet forteller oss at Sønnen på samme måte hersker over naturkreftene. Makten hans er så stor at han til og med kan sove mens det kommer «kastende en voldsom hvirvelvind» som fører til at bølgene slår over båten. Det er som om han hviler i Faderens armer som våker over Sønnens liv og sendelse og ikke vil tillate at naturkreftene overmanner ham.

Les mer «Preken: 12. Søndag i kirkeåret år B» →

I min kongregasjon vier vi oss til de to Jesu og Marias Helligste Hjerter. Hjertene er konkrete uttrykk for Guds kjærlighet i disse to personene. Kvinnen, Maria, som gav sitt Ja til Guds vilje om å bli Guds Sønns mor. Mannen, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn fra evighet av, som ble menneske som vi og delte alt med oss bortsett fra synden.

I dag vil jeg dele med dere noen momenter fra min ordens tilblivelseshistorie. Den mannlige grunnlegger er Pierre Coudrin. Han ble født 1764 i en liten landsby ved Poitiers i Frankrike. Han følte tidlig kallet til å bli prest og begynte studiene i seminaret. Men allerede etter diakonvielsen brøt revolusjonen ut i Frankrike og han kunne foreløpig ikke prestevies. Rystet opplevde han de voldsomme forandringene som skyllet over landet og han var vitne til hvordan alle de bestående ordninger ble veltet. Kirken ble heller ikke forskånet og spaltet seg i dem som stilte seg bak det nye regimet og dem som holdt til Paven og nektet å akseptere revolusjonen. Det var som om alt raste sammen. Det må ha gjort et sterkt inntrykk på den unge nyutdannede teologen.

Han ble presteviet året etter av en biskop trofast til Paven i all hemmelighet i biblioteket til det irske seminaret i Paris. Etter å ha feiret sin første messe hjemme, måtte han gå i dekning for en tid. Han fant tilflukt hos noen slektninger og gjemte seg i et skjult rom på loftet i et lite bygg et stykke unna.

Les mer «Preken: Jesu Hjerte – prekenserie del 2» →

Når vi vil prøve å snakke med noen om noe som er vanskelig for oss, kan vi ha problemer. Vi føler at vi ikke finner de riktige ordene. I våre tanker kan vi forestille oss den samtalen vi vil gå inn i, men i møtet med den andre er det som om ordene forvandles, samtalen går ikke slik vi hadde tenkt oss den på forhånd. Vi kan erfare det samme enten det er noe alvorlig vi vil ta opp eller noe meget godt.

Hvis vi vil fortelle en annen at vi er meget glad i vedkommende, ja kanskje at vi elsker den andre, kan vi fort møte språkets grenser. Det er som om språket stopper opp, tungen kan gå i stå. Vi strever etter å sette ord på det vi føler. Vi prøver å finne ord som egner seg best til situasjonen, selv om vi vet at intet ord kan uttrykke nøyaktig hva vi føler. Vi kan oppleve oss som om vi famler i et tomrom. Det er som om ordene kunne ødelegge den sannheten som er så viktig for oss. Av og til kan vi føle oss riktig dumme, men vi lar ikke være å prøve. Vi sier: «Hvis jeg bare kunne finne de riktige ordene … Hva jeg prøver å si er … Det er noen som … Det er slik at».

Det er underlig at ordet som er så nødvendig for vår kommunikasjon, plutselig kan synes så uegnet. Vi kan bli stående å famle etter ordene lik en astmatiker som kjemper for å få nok luft. De som elsker må slite for ordet.

Les mer «Preken: 11. Søndag i kirkeåret år B» →

Når vi feirer Jesu Hjerte, ser vi fremfor alt på Jesu holdning, på kjærligheten som drivkraften for livet og virket til Jesus. Hjertet er symbolet på denne kjærligheten. Hjertet er mer enn stedet for følelser og sinn. Hjertet er det innerste referansepunktet for den menneskelige personen i alle dens uttrykk, midten hvor mennesket er helt seg selv og hvor personen treffer de pregende avgjørelsene.

I Jesu Hjerte åpenbarer den guddommelige kjærligheten seg som profeten Hosea skriver om i den første lesningen. Det som sies i teksten om Israel gjelder også for alle mennesker: «Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, … Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned og gav dem mat. Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner … jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere.»

Disse ordene beskriver hvordan Gud ønsker å være med sitt folk, pleie det og stelle det. Men forstår folket å tolke Guds ønsker riktig?

Les mer «Preken: Jesu Hjertefest år B – Serie del 1» →

I evangeliet sender Jesus ut to disipler i forveien for å forberede påskemåltidet. Men det er ikke meget de behøver å gjøre da Jesus allerede har forutsett alt og salen hvor de skal spise er allerede forberedt. Disiplene må bare følge hans anvisninger.

På samme måte får Kirken forberede eukaristien, men det vesentlige gjør Herren selv. Bare han er midtpunktet, ja, det eneste innholdet i det som feires. Menigheten kan ikke forme dette midtpunktet fordi dette midtpunktet er alltid det fullstendig overveldende og uforutsigbare: at Herren tar et enkelt stykke brød og deler det ut med ordene: «Ta dette. Det er mitt legeme».

Og det er nesten mer ubegripelig at han tar kalken med vin og gir disiplene den med ordene: «Dette er mitt blod, paktsblodet, som utgydes for de mange».

Han sier det mens han ennå sitter til bords med dem. I sin handling forgriper han blodet som skal utgytes på korset. Og idet han snakker om paktsblodet, peker han på opprinnelsen til pakten i Sinai som den første lesningen beretter om.

Les mer «Preken: Kristi Legemes fest år B» →

Gud har gjennom sin Sønn åpenbart for oss at Gud er en treenig Gud. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.

Enheten mellom de tre personene i Gud betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud er det fullkommen kjærlighet, gjensidighet, fylde, helhet, enhet og meget mer. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.

Mennesket er skapt i denne kjærligheten og er gitt gaven selv å kunne elske. Og skjønt mennesket ved eget valg, valgte å ikke besvare Guds kjærlighet fullt og helt, gav Gud i sin kjærlighet aldri opp mennesket. Nei, Han elsker mennesket så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn til pris for å frelse alle som tror på ham.

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet, år B» →

Noe stort skjer i vår verden. Talsmannen kommer, Sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen. Sønnen sender Ånden fra Faderen til disiplene for at de skal gå ut å vitne. Ånden setter disiplene i en bevegelse som gjør Kirken mulig. Den fører Kirken ut fra Jerusalem og inn i verden.

Med et brus kommer Ånden til apostlene som igjen var 12 etter at de med Åndens hjelp hadde valgt Mattias til å erstatte Judas. Lik tunger av ild senket Ånden seg over dem og fylte dem med en kraft de neppe hadde forventet.

Og de opplever å tale i tunger. Tungetale er etter beskrivelsen i Apostelens gjerninger ikke et ubegripelig babbel og lyder, men evnen til å snakke i et fremmed språk man ikke kan selv, men som lar en annen forstå budskapet. Det gjør det mulig for de mange ulike folkeslag representert i Jerusalem å forstå talene på sitt eget språk.

Les mer «Preken: Pinse B» →

Hva gjør ikke mange i dag for å være moderne, for å være «in»? Den som ikke er «in» kan fort være «out». Man blir da ikke lenger tatt alvorlig og skjøvet ut over sidelinjen, over og ut. Dette er noe man kan være redd for.

Men den som vil være «in» til enhver tid, kan fort bli til et siv som bøyer seg etter vinden. Det å ville være «in» på den ene siden, kan fort føre til at man blir «out» på den andre siden. Uten å bestemme seg for et eller annet, er det lett å la seg manipulere av andres normer og forventninger. Kanskje det er derfor det finnes så mange utilfredse, stressede, forbitrede og skuffede mennesker, fordi så få har mot til å være «out» en gang imellom.

I dagens evangelium er det en setning som er iøynefallende. Herren ber til Faderen: «Jeg har bragt dem ditt ord; og verden har lagt dem for hat, fordi de ikke hører den til, slik som heller ikke jeg hører verden til.» De, med det mener Kristus sine disipler, som tok imot hans ord og lot det forandre livet deres.

Les mer «Preken: 7. Søndag i påsketiden B» →