Tre kvinner går til graven, de samme tre kvinnene som hadde stått ved Herrens kors. Det er deres rolle denne påskemorgen. De hadde ikke mistet motet etter de grusomme hendelsene et par dager i forveien. De lar seg heller ikke stanse av at de ikke vet hvordan de skal få veltet bort stenen fra inngangen. Det viktigste for dem er deres forsett å salve Jesu legeme med duftende oljer. De forfølger sitt mål med et sikkert instinkt tross det mulige ytre hinder.

Gud belønner dem i det Han selv fjerner hinderet. Stenen er allerede veltet vekk når de kommer til graven. Og ikke bare det, Han har også et tilfredsstillende svar beredt for kvinnene som møter dem når de trer inn i den tomme graven etter deres valfart. Deres forferdelse er forståelig. De står overfor noe helt uventet. I Bibelen hører vi ofte om forferdelse der hvor mennesket møter den guddommelige åpenbaring.

Engelens tale er av en overjordisk skjønnhet, full av kjærlighet, men samtidig meget treffende. De beroligende ord til å begynne med gjør det mulig for kvinnene å fatte hva som blir sagt. Deretter understrekes det: engelen vet hva de søker: denne spesielle mannen, «Jesus fra Nasaret», som døde på korset. Og så sies det helt enkelt og på en selvfølgelig måte: «Han er oppstanden, han er ikke her!» som om man skulle fortelle en gjest at personen som han vil besøke er gått ut.

Les mer «Preken: Påskevigilien» →

Herren er lagt i graven, en ny grav, understreker Johannes. Det er viktig, da intet rundt vår Herre er tilfeldig. Josef fra Arimatea hadde midler til å få ordnet den. Nikodemos kom også til og sammen svøpte de Herrens legeme i linklær.

Men selv om Jesus er død, er ikke Guds Sønn død. Inngangen til graven er lukket. Men inne i graven er det en indre vei. For i tiden fra graven lukkes igjen til oppstandelsens øyeblikk påskedag, farer Sønnen ned i dødsriket. Det gjør graven til et meget viktig sted på vår jord. Her blir fysikk og metafysikk forent til en ny virkelighet.

Hvordan Sønnens opphold er i dødsriket, vet vi ikke meget om. Men hans nedferd betyr at han sank ned dit hvor avstanden til Faderen blir størst innenfor skaperverket. Han synker så langt ned som det kan synkes, inn i en virkelighet som er oss ukjent. Men det er fra dette dypeste stedet, lengst bort fra Faderen som det er mulig for Sønnen å komme i skaperverket at Faderen vekker Sønnen til livet ved Den hellige Ånd. Dødens lenker blir sprengt og veien til himmelen åpnes. Det er ny skapelse i skaperverket. Døden er ikke lenger en slutt, men en overgang til en ny eksistens, til en ny virkelighet.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Hver eneste messe feirer vi til minne om vår Herre Jesus Kristus, hans siste måltid med disiplene, hans lidelse og død og hans oppstandelse. Det er alltid nærværende i eukaristien som om der ikke fantes noen tid. Det er som om tiden er opphevet. Eller som om tidsrommet er ett. I eukaristien er vi alltid samtidige med Herrens siste nattverd. Men i aften er vi forbundet på en særlig måte med hans siste måltid.

Kveldens lesninger har i den første fortalt oss den gammeltestamentlige bakgrunnen for eukaristien og i den andre beskrevet dens innsettelse ved Kristus. Evangeliet derimot forteller oss en annen hendelse fra samme kveld som Herren innstiftet nattverden. Vaskingen av disiplenes føtter skal lære dem hva som virkelig skjer ved nattverdens innstiftelse og fra da av i alle eukaristier.

Hva skjer i eukaristien? Kristi definitive hengivelse til oss. Han gir seg til oss i legeme og blod. Slik han bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter, slik bøyer han seg ned for å gi seg til oss. Han er oss ikke fjern, men nær, uendelig nær. I eukaristien inkorporerer han seg i oss. Han gir seg selv som næring til oss. Han fyller oss innenfra med seg. Han gjør oss til nye mennesker.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Kristi lidelse avsluttes med at han utånder. Teologisk, gir Sønnen Ånden tilbake til Faderen i det han dør vår menneskelige død. Selvfølgelig dør ikke Jesu guddommelige natur, det er hans menneskelige natur som dør.

I sin guddommelige natur farer han ned til dødsriket, slik vi bekjenner det i den apostoliske trosbekjennelsen. Derfra er det han blir vekket opp fra de døde ved Den hellige Ånd av Faderen til oppstandelsens herlighet. Dødens lenker ble brutt og himmelen åpnet.

Sønnens lydighet og trofasthet til Faderens vilje er sentral for vår frelse. Men hele hendelsen er den treenige Guds felles verk. I alt Kristus gjør, er det hele tiden en enhet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen om alt.

Det hele springer ut av Guds kjærlighet som vil vår frelse. Da vi mennesker ikke var i stand til å gi Gud det endelige svaret på Hans kjærlighet, valgte Han selv i Sønnen å bli menneske for å være det endelige og fullkomne svaret ved seg selv. I Kristus er alt sammenfattet og omfavnet, med ham og i ham og ved ham, er veien til frelsen åpnet og mulig.

Så la oss i disse kommende dager gå med Herren inn i Jerusalem for å «se» hans frelsesgjerning. Vi kan bare bøye oss i takknemlig undring over at så stor en kjærlighet blir oss tildel, en kjærlighet som gjør det mulig for oss å komme frem til Guds uendelige herlighet.

I vår kristne tro dreier det seg om mer enn menneskets religiøse urkrefter og om mer enn sjelens dybder.

Det sentrale i vår tro er at Gud kommer mennesket i møte. Han valgte å tre inn i historiens løp på et helt bestemt tidspunkt som Han selv hadde valgt ut. Han gjorde det i sin Sønn som ble kjød i Jesus fra Nasaret.

Denne hendelsen ble forberedt i Den gamle Paktens tid. Israelittene hadde ventet i flere århundrer på Messias, men han kom på en for dem ​ergerlig, konkret måte inn i historiens rom. Derfor ble han avvist av sine egne. Men «Ordet ble kjød». Det er kjernen i den kristne troen på Gud og i den religiøse selvforståelsen som henger sammen med den.

Å snakke om Gud betyr for den kristne alltid også å snakke om Jesus Kristus, Guds Sønn som ble menneske, som ble korsfestet, døde og som stod opp fra de døde. «Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.» (Joh 1,18).

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

I dagens envangelium hører vi hvordan to av disiplene kommer til Jesus fordi noen fremmede spør etter ham. Dette får ham til å forstå at «Nå er timen kommet …». Når nå hedninger kommer til ham, er tiden kommet for Menneskesønnen å bli opphøyet.

Allerede da han understreket at han er den gode hyrden, hadde han sagt: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede» (Joh 10,16). Han etablerer én flokk, en ny flokk. Han hadde også understreket at han ikke bare skulle «dø for folket», men at han skal «samle til ett de Guds barn som er spredt omkring» (Joh 11,52). Nå begynner innsamlingen.

Nå er timen kommet for denne nye virkeligheten. Jesus vet hva som ligger foran ham. Det er det han må tenke på, det tar hans oppmerksomhet, hans sjel er «fylt av gru». Han forteller disiplene hvordan han forstår sin lidelse. Kristus tenker ikke over hvordan han skal kunne unngå lidelsen, hva han må gjøre for slippe unna, nei, han tenker over hvilken mening det har at han må dø.

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden» →

I dag spiller Josef hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er den fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: Den hellige Josef» →

Det er et interessant møte som dagens evangelium beretter om. Nikodemus var en skriftlærd og medlem av jødenes øverste råd. Han var en ansett personlighet og sikkert også velstående.

Denne mannen var tydeligvis ikke tilfreds med livet. Han hadde riktig nok alt som synes å gjøre livet verdt å leve og burde derfor være tilfreds. Men han var det ikke. Kanskje visste han selv ikke hvorfor.

Han hadde hørt om Jesus. Hans kolleger i rådet hadde snakket om ham. Og det var ikke positivt det de sa. Etter deres mening forårsaket Jesus uro i folket. Det kunne bli farlig. Romerne kunne bli oppmerksomme på dette og gripe inn. Nikodemus var tilbakeholdende. Han ville sikkert først danne seg sitt eget bilde av denne mannen. Derfor oppsøkte han Jesus om natten. Det er forståelig at han måtte beskytte sitt rykte. Kanskje var natten også et bilde på hans indre tilstand. Han befant seg i mørket og søkte lys for sitt liv. Han forsøkte det hos Jesus.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden B» →

Herren kom til Jerusalem med ønsket å få be i sin «Fars hus». Men han ble satt ut av den manglende respekten for Guds tempel som han så i alle dem som driver med handel av et eller annet slag. Han feier dem ut av templet.

I evangeliet kan vi finne to aspekter som preger innholdet. Det ene er Jesu harde svøpe som driver all handel ut av hans Fars bønnested.

Det andre er svaret han gir på spørsmålet med hvilken fullmakt han renser templet: det sanne templet, hans legeme, som kommer til å bli revet ned av menneskene vil bli bygget opp igjen på tre dager.

Men dette ligger ennå i fremtiden for Herren. Renselen av templet finner sted helt tidlig i Jesu virke i følge Johannesevangeliet. Herrens død og oppstandelse kommer til å skje senere. Inntil da, skal det gamle gudshuset utelukkende brukes til bønn. Det gamle Testamentes Gud kan ikke akseptere noen fremmede guder ved sin side, spesielt ikke Mammon.

Dagens lesninger utlegger evangeliet, den første lesningen utlegger det første aspektet, den andre lesningen det andre aspektet.

Les mer «Preken: 3. Søndag i fastetiden» →