I vår kristne tro dreier det seg om mer enn menneskets religiøse urkrefter og om mer enn sjelens dybder.
Det sentrale i vår tro er at Gud kommer mennesket i møte. Han valgte å tre inn i historiens løp på et helt bestemt tidspunkt som Han selv hadde valgt ut. Han gjorde det i sin Sønn som ble kjød i Jesus fra Nasaret.
Denne hendelsen ble forberedt i Den gamle Paktens tid. Israelittene hadde ventet i flere århundrer på Messias, men han kom på en for dem ergerlig, konkret måte inn i historiens rom. Derfor ble han avvist av sine egne. Men «Ordet ble kjød». Det er kjernen i den kristne troen på Gud og i den religiøse selvforståelsen som henger sammen med den.
Å snakke om Gud betyr for den kristne alltid også å snakke om Jesus Kristus, Guds Sønn som ble menneske, som ble korsfestet, døde og som stod opp fra de døde. «Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.» (Joh 1,18).
Alt hva vi ellers sier om Gud, om Hans barmhjertighet, Hans kjærlighet, Hans nærvær, har sin begrunnelse i at vi tror Jesus fra Nasaret som Hans konkrete komme, som Emmanuel, som Gud-med-oss. Det er i Kristi liv at den treenige Guds mysterium åpenbares.
For den kristne troen betyr det: den finner sin sanne form i den grad vi hever troen opp fra en allmenn fromhet, lar den orientere seg etter Kristus og gjør den til en konkret avgjørelse for livet.
Maria understreker det i dagens tekst: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Jomfruen fra Nasaret stiller seg helt til disposisjon for Kristus, for Gud, til og med, med sitt legeme. Hennes ja i troen er ikke bare et viljens ja eller hjertets ja. Nei, det er hele legemets ja og dermed hele personens ja. For oss kan det bety: en tro, som bare beveger hjertet eller bare er from, når ikke frem til en virkelig bekjennelse av Kristus. Bekjennelsen må følges av det kristne livet for å være sann og hel. Da blir den kristne et sant Kristus vitne.
P. Arne Marcos Blogg 