Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandene viser seg på påskeaften og en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. Hvordan denne freden er møter vi i tre scener.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er, han bekrefter det, idet han viser frem sine sårmerker. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt det er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.

Les mer «Preken: 2. søndag i påsketiden» →

Å høre Kristi lidelseshistorie er alltid gripende. Herrens død, hans døds nærvær tynger oss, spørsmålet om hvorfor han måtte lide og dø beskjeftiger oss.

Dagens lesninger forsøker å forstå og å innordne hendelsen i datidens jødiske horisont. Den tidlige kirken ser i den dødende Kristus det endelige bildet på den smertens mann som profeten Jesaja snakker om. Forfatteren av hebreerbrevet ser Jesus Kristus som endetidens yppersteprest som er offergave og offerprest i en og samme person.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Kristi lidelse avsluttes med at han utånder. Teologisk, gir Sønnen Ånden tilbake til Faderen i det han dør vår menneskelige død. Selvfølgelig dør ikke Jesu guddommelige natur, det er hans menneskelige natur som dør. I sin guddommelige natur farer han ned til dødsriket, slik vi bekjenner det i den apostoliske trosbekjennelsen. Derfra er det han blir vekket opp fra de døde av Faderen til oppstandelsens herlighet. Dødens lenker ble brutt og himmelen åpnet.

Sønnens lydighet og trofasthet til Faderens vilje er sentral for vår frelse. Men hele hendelsen er den treenige Guds felles verk. I alt Kristus gjør, er det hele tiden en enhet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen om alt.

Les mer «Preken: Palmesøndag» →

I vår kristne tro dreier det seg om mer enn menneskets religiøse urkrefter og om mer enn sjelens dybder.

Det sentrale i vår tro er at Gud kommer mennesket i møte. Han valgte å tre inn i historiens løp på et helt bestemt tidspunkt som Han selv hadde valgt seg ut. Han gjorde det i sin Sønn som ble kjød i Jesus fra Nasaret.

Denne hendelsen ble forberedt i Den gamle Paktens tid. Israelittene hadde ventet i flere århundrer på Messias, men han kom for dem på en ergerlig, konkret måte inn i historiens rom. Derfor ble han avvist av sine egne. Men «Ordet ble kjød». Det er kjernen i den kristne troen på Gud og i den religiøse selvforståelsen som henger sammen med den.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

I dagens envangelium hører vi hvordan disiplene vil hente Jesus fordi noen fremmede spør etter ham. Men han reagerer ikke på det og begynner å snakke: «Nå er timen kommet …»

Kristus regner med at de ansvarlige for det jødiske presteskapet vil ta livet av ham. Han aner hva som ligger foran ham. Det er det han må tenke på, det tar hans oppmerksomhet, kanskje det gjør ham redd. Han er så full av tanker at han må dele dem med disiplene når de kommer til ham. De fremmede som har spurt etter ham, synes ikke å interessere ham i det hele tatt.

Les mer «Preken: 5. søndag i fastetiden» →

Når Herren er reist opp på korset, blir han gjennomsiktig for Faderen. Bare gjennom ham og ved å vende blikket opp på ham, kan vi se Faderen. Korset blir her betraktet i sin storhet og opphøyethet, ikke som lidelsens sted. I det vi ser opp til den opphøyede Herre, blir våre synder tatt bort. Synden blir ikke slettet ved at man ser på den, men ved å se på renheten som trekker oss opp. Kontemplasjonen av renheten er det som renser, renheten som en vei til kjærlighet. Renheten er aldri til for seg selv.

Å være fri fra synd er ikke et sted hvor man kan bli stående, men er alltid en vei som man går på, som man går vekk fra seg selv på: veien fra vårt slangebitt til den frelsende Gud.

Les mer «Preken: 4. søndag i fastetiden» →

Hvordan kommer vi til Gud? Dette spørsmålet synes ikke å ha noe med dagens evangelium å gjøre. Her dreier det seg ikke om å søke Gud, men om Kristi klare og utvetydige kritikk av misforholdet i driften av templet.

Muligens kan det passe oss på en måte med en rasende Kristus som feier bort alle fra tempelplassen. Det er ikke oss han gjør det mot. Vi kunne kanskje se det som en inspirasjon til å kritisere ting vi synes er feil i Kirken. Det kunne være en kilde for å legitimere kritikk.

Les mer «Preken: 3. søndag i fastetiden» →

I evangeliet møter vi den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Kirken setter denne teksten i fastetiden sammen med Guds prøve av Abraham.

I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen hva Hans egen Sønn som Han har kjær i virkeligheten er. Sønnen som Han vil gi hen til menneskene og for dem. Sønnen vil bli det egentlige og eneste offer.

Les mer «Preken: 2. søndag i fastetiden» →