Når Herren er reist opp på korset, blir han gjennomsiktig for Faderen. Bare gjennom ham og ved å vende blikket opp på ham, kan vi se Faderen. Korset blir her betraktet i sin storhet og opphøyethet, ikke som lidelsens sted. I det vi ser opp til den opphøyede Herre, blir våre synder tatt bort. Synden blir ikke slettet ved at man ser på den, men ved å se på renheten som trekker oss opp. Kontemplasjonen av renheten er det som renser, renheten som en vei til kjærlighet. Renheten er aldri til for seg selv.
Å være fri fra synd er ikke et sted hvor man kan bli stående, men er alltid en vei som man går på, som man går vekk fra seg selv på: veien fra vårt slangebitt til den frelsende Gud.
Tro og evig liv er det ene og samme. Troen er ikke bare en tro på det evige livet, men det er løfte om det evige livet. Det er en åpenhet mot noe stort, noe ubeskrivelig, mot en fremtid som er Gud. Ord kan ikke favne storheten i dét, det evige livet er. Det er dit troen fører oss.
Dersom Gud skulle stille opp verdenen mot sin enbårne sønn, da ville Han foretrekke verden. Verden med all dens synd. Han ville foretrekke den, fordi den er ennå ikke frelst. For denne ufrelste, syndige verden er det at Han “gav sin enbårne sønn til pris, – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.” Alle altså, hver eneste en.
I det er det som en motsetning, som en spenning: Han elsker verden slik og hver enkelt elsker Han slik. Hvem er den enkelte? En eller tusen eller hundretusen? Hver enkelt er for Gud en oppsummering av alle og derfor gir Han hver enkelt sin enbårne Sønn. Hengivelsen av Sønnen er derfor ikke det almene, men det unike. Men det unike i Sønnens hengivelse blir et mangfold av dette offeret.
I Sønnens menneskevordelse går ikke Sønnen bare en gang vekk fra Faderen, fordi hans utgang er tidløs og overtidig. Det er en stadig, uavbrutt avskjed og han blir gitt bort, stadig på nytt. Det er noe overdimensjonert som vår enkelte, tvilsomme, betingede, middelmådige mottagelse står overfor. Dette alltid nye står som virkelighet også bak og over alle kirkeårets fester. Denne evige løsrivelsen til Sønnen fra Faderen skjer for at hver eneste, hver siste synder ikke skal leve og dø uten trøst. Faderen gav ham i går, gir ham i dag og vil forhåpentligvis også gi ham i morgen.
Guds kjærlighet til skapningen overgår forstanden, men i troen er det mulig å gi plass til denne kjærligheten. Det finnes en indre overgang mellom den naturlige fornuften og den overnaturlige troen. Denne overgangen skapes ved Sønnens utsendelse. Fordi i Sønnen har vi beviset på Guds kjærlighet til oss. Livet i Gud stiger med det jordiske, men der hvor høyden er nådd, åpnes det i det uendelige og synker ikke tilbake til jorden. Den troende går ikke tapt, men vil ha det evige livet, som Gud kan bli sett i.
Å skulle dømme verden ville bety å bedømme mellom godt og ondt, etter det oppnådde, det utførte, det fullbrakte, ja vurdere alt vi har gjort utenfor kjærligheten. Men denne dommen skjer ikke, fordi Gud sendte sin sønn til verden for å frelse den. Frelsen består i at Kristus betrakter oss i lys av sin kjærlighet og for å kunne gjøre det, gir han oss av sin kjærlighet, meddeler sin kjærlighet til oss, omslutter oss med sin kjærlighet.
Den som tror på ham blir ikke dømt fordi troen ligger innenfor kjærligheten og innenfor denne kjærligheten er utvekslingen av kjærligheten mellom ham og oss.
Mens den som ikke tror er allerede dømt fordi han ikke har hatt kjærligheten til å tro, fordi han har lukket seg for kjærligheten, fordi han hadde mulighet til å møte Herren, men avviste dennes tilbud, fordi hans egen kjærlighet syntes å være viktigere enn Herrens kjærlighet. Men det er ikke dermed sagt at “allerede dømt” er endelig, fordi Herrens kjærlighet er alltid større enn menneskets motstand. Herren inviterer igjen og igjen.
Men så skriver Johannes at det ikke bare er snakk om tro, håp og kjærlighet, men det blir forlangt å tro på et helt bestemt navn. Det skjærer gjennom som et sverd. Alt sammen er bundet inn i en helt konkret, bestemt person. Det er ikke universelt svevende. Navnet gir form og grense til kjærlighetens rom. Det dreier seg om Jesus Kristus, ingen annen.
Gud dømmer ikke, mennesket dømmer seg selv ved å velge mørket. Mørket hindrer at mennesket kan skjelne mellom godt og ondt i sine handlinger. Mørket dekker over handlingene som ikke lenger tåler lyset.
Men gjør mennesket det gode er hans gjerninger i lyset. Men han vil ikke sette dem i lyset, han ville ikke at Gud beundrer hans gjerninger. Han vil bare at Gud ser alt. Gud skal ta målestokken i egen hånd. I det mennesket tror på Gud, teller ikke hans egne handlinger lenger, han vet bare at de er forsøk på å handle i Guds oppdrag. Han vet seg knyttet til Gud på en slik måte at han ikke lenger skjuler noe. Han overlater til Gud å bedømme hans gjerninger.
Guds lys blender så sterkt at når jeg viser ham mine gjerninger i det, er ikke annet synlig enn Hans lys. Mine gjerninger som er gjort i Guds nåde, tilhører ikke meg. Alt hva jeg forsøker å gjøre i Hans navn, er mer i Gud enn i meg.
P. Arne Marcos Blogg 