Å høre Kristi lidelseshistorie er alltid gripende. Herrens død, hans døds nærvær tynger oss, spørsmålet om hvorfor han måtte lide og dø beskjeftiger oss.
Dagens lesninger forsøker å forstå og å innordne hendelsen i datidens jødiske horisont. Den tidlige kirken ser i den dødende Kristus det endelige bildet på den smertens mann som profeten Jesaja snakker om. Forfatteren av hebreerbrevet ser Jesus Kristus som endetidens yppersteprest som er offergave og offerprest i en og samme person.
Evangelisten Johannes gir oss et annet svar i sin lidelseshistorie. Her er det ikke lenger snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.
Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk distanse, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: “Det er meg.” På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: “ego eimi” – “jeg er”. Kristus identifiserer seg her på en lignende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.
Dette er et mer absolutt “jeg er” – ord enn på de andre stedene i evangeliet, hvor hans identitet forbindes med bilder: “Jeg er brødet, jeg er oppstandelsen, jeg er livet, jeg er den gode hyrden, jeg er døren, jeg er veien …” Nå, når det avgjørende øyeblikk i hans sendelse begynner, sier han bare “Jeg er”. Dette jeget til Kristus beholder sin karakter i lidelsen som er typisk for hele Johannesevangeliet: Kristus trer inn i sin lidelse som en vitende person. Allerede i det han blir tatt til fange vet han hva som vil komme, og i dødens øyeblikk vet han at nå er alt fullbrakt.
Denne viten hever Kristus over sine omgivelser. Den gir ham den overlegenheten som kommer til uttrykk i yppersteprestens forhør og i samtalene med Pilatus. Han står ikke der som en skyldig, som håper på en mild dom, nei han står der som en som er hevet over det hele, som ingen eller intet kan gjøre noe, selv om han skulle bli drept. Det dreier seg ikke om å vinne en rettssak, men å drikke begeret, som Faderen har gitt ham å drikke.
Det er det avgjørende poenget. I sin samtale med kvinnen ved Jakobsbrønnen hadde han sagt: “Min mat, det er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og utføre hans verk.” (Joh 4,34). Dette bildet står også bak lidelsen, som blir utvidet ved bildet om å drikke begeret og at han tørster på korset, slik at Guds vilje blir fullendt. Men Guds vilje går ikke ut på at Kristus er nødt til å dø for at Gud skal være tilfreds og forsonet – nei det er å snu Gud på hodet!
Guds vilje er å forkynne sin kjærlighet til denne verden i Kristi person, gjøre kjærligheten nærværende, personifisere den. Men da dette anliggende møter motstand og avvisning hos menneskene gjennom Kristi konkrete historiske gjerning, oppstår konflikten. I denne konflikten hvor det var mulig å forutse en dødelig utgang, løper ikke Kristus sin vei, men fortsetter å gjøre det han har gjort hele livet: Han innestår for en elskende Guds verk og handling og fullbyrder med sitt liv dette oppdraget og gir samtidig sitt vitnesbyrd om en Gud som elsker.
For Johannes er det viktig å gjøre Kristi sammenheng med Faderen synlig også i lidelseshistorien. I samtalen med Pilatus viser Kristus til at hans rike ikke er av denne verdens art, men likevel hevder han med rette at han er konge. Denne tittelen preger Johannes fremstilling av Herrens lidelse inntil døden, selv om han utsettes for en pervers bespottelse av sitt kongedømme: tornekronen og purpurkappen signaliserer hans verdighet.
Da Pilatus ville fastslå Kristi uskyld, viste han folket ikke bare mennesket Jesus, men også dets konge. Men de ville ikke anerkjenne ham. Pilatus er urokkelig. Korsets plakat hvor det stod “Jesus fra Nasaret, jødenes konge” på flere språk er som en proklamasjon. Pilatus gir ikke etter for yppersteprestens ønske om å redusere det til en angivelse av skylden. Derfor står det ved lag: Den som i sin times fullbyrdelse gir sin ånd tilbake til Faderen, dør som en konge.
Når vi nå skal hylle korset bør vi derfor spørre oss: Ser vi vår konge og vår frelser på korset, han som rager over all annen myndighet?
P. Arne Marcos Blogg 