Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandene viser seg på påskeaften og en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. Hvordan denne freden er møter vi i tre scener.
Først ønsker han disiplene freden, som han selv er, han bekrefter det, idet han viser frem sine sårmerker. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt det er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.
Han ånder på dem og skjenker dem sin egen sendelsesånd, i det han setter dem i stand til å bringe denne freden videre som han hadde gitt dem med sin fullmakt. “Om dere tilgir noen deres synder …”. Kristi gave blir gitt for å gis videre. Slik som Gud tilgir mennesket, hvor bekjennelsen og angeren er et krav, slik kan Kirken si tilgivelsen til den bekjennende og angrende synder. Muligheten Kirken har fått til fastholde syndene skjer i kjærlighet, en mulig utsettelse av tilgivelsen skal vekke en mer fullkommen beredskap i den angrende til å motta tilgivelsen.
Og alt dette må skje i troen, derfor episoden med Thomas. Ikke det å se eller ønsket om erfaring, er en forutsetning for å motta freden, men hengivelsen og overgivelsen i troen er en forutsetning for å motta Guds gaver. Så lenge en tviler og ikke vil overgi seg, kan han ikke motta freden. Han må synke ned i troen og si i troen: “Min Herre og min Gud”.
Fellesskapet i den tidlige tiden i vår kirke er i følge den første lesningen tegnet på at hun lever Kristi fred. Avgrensningene mellom min og din er årsaken til ufreden menneskene imellom, enten det dreier seg om åndelig eller materiell privateiendom. Denne freden er rent åndelig, ikke sosiologisk motivert. På det sosiologiske planet kan man neppe oppnå det som blir fastslått i lesningen: “De lot hver enkelt få hva han trengte”. Det kan bare motiveres i troen og kjærligheten.
Den andre lesningen utvider det ytterligere. Den freden Kristus gir, blir gitt betegnelser som samtidig understreker dens forutsetning: “Guds kjærlighet”, det dreier seg om Faderens og Sønnens kjærlighet, men også menneskets kjærlighet. Den andre forutsetningen som nevnes er “Troen på Gud”, som beseirer den fredløse verden.
Denne enheten av kjærlighet og tro er Kristi påskegave. Den vil frembringe og reparere freden mellom Gud og verden. I Kirken blir denne gaven konkret i dåpens, eukaristiens og fermingens sakrament. Den som tar imot dem i deres indre betydning og lar de virke i seg, han mottar Kristi fred og brer den ut i verden.
P. Arne Marcos Blogg 