Påskebudskapet er helt enkelt: Herren er oppstanden! Men samtidig er det så radikalt, fordi det er noe helt nytt. Ja, det er så nytt at de gamle teologene i vår kirke snakker om skapelsens fullendelse. Døden er overvunnet, den har ikke lenger det siste ordet. Det er den nye virkeligheten Kristus har vunnet gjennom sin død og oppstandelse. Det var kun mulig fordi han i sannhet er Guds sønn.
Han hadde varslet det for disiplene, men det var ikke lett for dem å forstå i forveien hva det faktisk skulle innebære. Derfor tar det tid før de forstår hva oppstandelsen er. Her ligger det er drama fordi det er helt avgjørende for Kirkens vei ut i verden at hun virkelig forstår dette radikalt nye budskapet. Herren tar seg tid til å la apostlene og disiplene møte ham, se ham, snakke med ham, spise med ham for at de virkelig kan tro at han lever.
Det vi kan lese ut av møtene med ham i evangeliene er at oppstandelsen er noe annet enn å være gjenoppvekket til dette livet. Han er ikke lenger fanget av tid og rom. Han tilhører en annen virkelighet som er her og likevel ikke her. Selv om det er ham, blir han ikke alltid gjenkjent. Det må skyldes at oppstandelsen har herliggjort hans legeme. Likevel kan han vise dem sine sårmerker. Han snakker med dem, han ber om å få spise. Han er ikke bare ånd, men har et virkelig legeme.
Dette forteller oss en del om hva oppstandelsen er. Overgangen til en ny tilværelse, en ny etappe i eksistensen. En etappe som har evig varighet.
Det er Guds gave til menneskeheten i Jesus Kristus. En gave som vi bare kan tro. Det er det nye og radikale budskapet som Kirken har fått i oppdrag å bringe ut til hele verden: Kristus er oppstanden og alle som døpes i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn inviteres inn i den samme virkeligheten som Sønnen lever. Vi skal leve med ham.
Begge lesningene kommer inn på en dyp dimensjon ved Herrens død og oppstandelse. Den soner vår synder. Og ikke bare våre synder, men hele verdens. I Jesus Kristus har Gud løst syndens problem og gjennom Kirkens sakramenter skjenket oss tilgivelse for at vi ikke skal bli stående ved vår synd, men finne frigjøring gjennom tilgivelsen. Vi kalles til et nytt levnet, ikke bare for våre frelses skyld, men for å virke aktivt for en fornyelse av jordens åsyn. Vi er i sannhet gjennom dåpens bad blitt Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Vi lever ikke lenger for oss selv, men for ham som døde og oppstod for oss.
P. Arne Marcos Blogg 