Hvordan kommer vi til Gud? Dette spørsmålet synes ikke å ha noe med dagens evangelium å gjøre. Her dreier det seg ikke om å søke Gud, men om Kristi klare og utvetydige kritikk av misforholdet i driften av templet.
Muligens kan det passe oss på en måte med en rasende Kristus som feier bort alle fra tempelplassen. Det er ikke oss han gjør det mot. Vi kunne kanskje se det som en inspirasjon til å kritisere ting vi synes er feil i Kirken. Det kunne være en kilde for å legitimere kritikk.
Men der kan vi ta feil. Kanskje er ikke andre ment, men vi selv? Kanskje dreier det seg ikke om kremmernes salgsboder, men om oss selv? Kristus visste meget godt at neste dag ville alle være på plass igjen og fortsette som om ingenting var hendt. Alt talte mot ham. Underet som kunne fremstilt ham som en stor profet ville han ikke gjøre. Og dessuten hadde det alltid vært slik. Handelen i templets forgård hadde ikke hindret noen i å komme til Gud.
Der har vi spørsmålet til å begynne med: hvordan kommer vi til Gud? Svaret synes enkelt: vi fortsetter som før. Offerdyret kjøpes, blir slaktet, tempelskatten betalt, alt har sin orden og da er den der: relasjonen til Gud.
Her er det vi utfordres av Kristus. Intet er i orden. Intet kan fortsette som før. Ikke en gang templet, det store tegnet på Guds nærvær kan garantere at mennesket virkelig møter Gud.
”Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.” Det høres umulig ut at noen kan gjøre dette med et slikt enormt byggverk . Heller ikke disiplene forstår dette. Men etter oppstandelsen vil de forstå hva Kristus virkelig snakker om.
Kanskje har vi hørt for raskt at templet skal rives. Det dreier seg nemlig om en radikal forandring i perspektivet. Verken et byggverk eller overleverte regler og seremonier garanterer veien til Gud. Veien er ikke i stenene eller forskriftene, den er i en person. I Kristus selv. Han er det andre templet, i ham er Gud helt og holdent nærværende. Å komme til Gud har fått en helt nye kvalitet. Det dreier seg om kvaliteten av en personlig Du.
Bildet av det nedrevne og gjenoppbygde templet får derfor en helt egen dimensjon. Det dreier seg ikke om å bygge opp stener, om en strålende menneskelig ytelse. Det dreier seg om å opprette relasjon. Det dreier seg om forholdet til Gud.
Dermed blir alt stilt på hodet. Frelsen kommer ikke ved menneskers offer, men som Guds gave til oss. Alle overleverte kultregler kastes rundt lik kremmernes bord. Vi kan ikke gjøre Gud nådig ved offer og tempelskatt. Gud selv viser seg som barmhjertig, i det han gir seg radikalt i Kristus. Det som skjer her, er ikke en revolusjon i templets orden, men en revolusjon i alt det mennesket vet om hvordan man kan komme til Gud: ikke ved at han gir, men i det at han mottar. Intet offer kjøper Guds nærhet. Gud gir sin nærhet, uten å forvente noen tilsvarende gave som gjenytelse.
Men har vi da rett i å kritisere kult og personal i Kirken? Gir ikke Kristus oss muligheten til det? Det er ikke det, det dreier seg om. Han spør oss om oss selv. Bare som mennesker med åpent hjerte, som mennesker som søker det personlige forholdet til Gud, kan vi finne veien til Ham. Spørsmålet blir derfor livsviktig: Hvilket forhold har jeg til Kristus?
Er han den som får slippe inn i mitt liv, som jeg deler livet med? Er det ham jeg tiltror meg til og som jeg stoler på at vil gi mitt liv mening? Er det til ham jeg kommer med min skyld og mine feil i vissheten om at han har frelst meg ved sin død og oppstandelse? Er det ham jeg går til, i det sikre håpet, om at han vil ta meg med i sin oppstandelse?
Det lønner seg å lese dagens evangelium på en ny måte. Spørsmålet det stiller oss er ikke om Kristi fullmakt til å rense templet. Det er spørsmålet om fullmakten som vi gir Kristus i vårt liv. Det er alltid lønnsomt å gi dette spørsmålet et personlig svar.
P. Arne Marcos Blogg 