I evangeliet møter vi den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Kirken setter denne teksten i fastetiden sammen med Guds prøve av Abraham.
I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen hva Hans egen Sønn som Han har kjær i virkeligheten er. Sønnen som Han vil gi hen til menneskene og for dem. Sønnen vil bli det egentlige og eneste offer.
For jødene var Abrahams offer høydepunktet i deres forhold til Gud og de understreker at det er et dobbelt offer: Faren som løfter kniven; sønnen, Isak, som går med på å bli ofret. Abraham blir gjerne sett som et bilde som viser hen til Herrens kommende offer, da han ikke måtte gjennomføre ofret. Men grep han ikke kniven med den forestillingen at han skulle gjennomføre det?
Det er i hvert fall det ytterste Gud har forlangt av noe menneske for å skulle etterligne Guds egen handling. Det grusomme er ikke bare det å skulle ofre sin egen sønn – menneskeoffer fantes i de omliggende religioner og det skal også ha blitt praktisert ulovlig i Israel – men at denne sønnen ble uttrykkelig gitt som en gave ved Guds under og som var bestemt til å oppfylle Guds løfter. Men til tross for denne uforståelige motsetningen for mennesket, må det adlyde fordi Gud er Gud. Gud prøvde Abraham, men gjorde det samtidig klart at Han ikke vil menneskeoffer.
Paulus løser opp det som kan synes paradoksalt ved å fortelle oss at Gud viser seg som en kjærlighet som ikke motsier seg selv når den sender Guds enbårne Sønn i den sanne døden og nettopp derigjennom oppfyller løftet å ”gi oss del i alle sine gaver”, nemlig å gi oss del i det evige livet.
Det store her er ikke en ensidig lydighet fra mennesket overfor et ubegripelig bud fra Guds side, men en enhet i Sønnens lydighet å gå i døden for alle og Faderens hengivelse å gi oss alt ved ikke å spare sine sønn. Dermed er ikke Gud lenger bare med oss, men også for oss, vi som er Hans utvalgte. Og ved det har Han ikke bare gitt oss noe stort, men alt hva Han har og er.
Nå står Gud slik ved vår side at en rettslig anklage mot oss mister all sin kraft. Ingen kan lenger anklage oss for Guds domstol; Guds egen hengivne Sønn er en så ugjendrivelig advokat at enhver menneskelige klage mot oss forstummer.
Dermed blir det som skjer på det høye fjellet forståelig. Kristus lyser opp. Hans sannhet lyser bokstavelig opp. Treenighetens lys stråler ut. Det er Guds kjærlighets lys. Sannheten som til og med blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds Sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut hva han virkelig er. Legemet blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn disiplene hadde fattet til da. De får se en skjønnhet som ikke er hans utseende, men hans sannhet. En skjønnhet som er langt mer praktfull enn et hvilket som helst overfladisk blikk. Det er Guds skjønnhet som lyser opp.
Det viser hva det er Gud i sannhet gir for verden og som blir ofret. Kristus blir den nye Isak i lydighet i kjærlighet til Faderen ved å la det skje som skjer.
De tilstedeværende ble ifølge evangelisten forferdet ved synet og vet ikke hva de skal si. Men de får heller ikke snakke om det som skjedde. Først Herrens død og oppstandelse vil forklare hendelsen.
Som kristne er vi kalt til å la vårt legeme forvandles til å ligne på Herrens herliggjorte legeme. Vi skal bli Kristuslik i ordets fulle forstand. Det betyr at Guds skjønnhet som lyser opp i Kristus også skal bli vår skjønnhet. En sann, uforgjengelig skjønnhet. Vi skal bli en del av Guds skjønnhet. Det er sant liv, sann eksistens. Være hos Gud i Gud.
Den virkelige skjønnheten kommer innenfra, særlig derfra hvor vi i vårt sentrum kan bli ett med Gud. Det er det, det dreier seg om, det er omvendelse. Omvendelse fra utsiden til innsiden. Det ville være en faste som Gud setter pris på.
Jeg søker Ham som den bærende grunnen for min eksistens, hvor alt er som er nødvendig. Bare Han kan skjenke meg den sanne skjønnheten og dermed også den sanne freden, fordi Han er min innerste skjønnhet.
Står vi fast forbundet med Ham, vil vi begynne å stråle. Hører vi på Hans stemme, vil også våre gjerninger samsvare med denne skjønnheten. Hva spiller vel vårt ytre for en rolle, dersom det ikke er et middel for vårt indre? Om andre ser det, spiller det noen rolle så lenge Gud ser det?
P. Arne Marcos Blogg 