I dagens envangelium hører vi hvordan disiplene vil hente Jesus fordi noen fremmede spør etter ham. Men han reagerer ikke på det og begynner å snakke: «Nå er timen kommet …»
Kristus regner med at de ansvarlige for det jødiske presteskapet vil ta livet av ham. Han aner hva som ligger foran ham. Det er det han må tenke på, det tar hans oppmerksomhet, kanskje det gjør ham redd. Han er så full av tanker at han må dele dem med disiplene når de kommer til ham. De fremmede som har spurt etter ham, synes ikke å interessere ham i det hele tatt.
Han vil snakke om det temaet som fyller hans hjerte og sinn. De skal få vite hvordan han forstår sin lidelse. Kristus tenker ikke over hvordan han skal kunne unngå lidelsen, hva han må gjøre for slippe unna, nei, han tenker over hvilken mening det har at han må dø. Det er vanskelig for oss å forestille oss – vi ville antageligvis gjøre alt vi kunne for å slippe unna en slik skjebne. Kristus derimot forsøker bare å forstå det vanskelige og han finner et svar: «Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø …»
Et gåtefullt ord! Hvetekornet må «dø» for at det skal bære frukt. Døden er ikke her motsetningen til livet, men et nødvendig skritt i livets kretsløp. Og det stemmer jo, i det minste for planetene: hvetekornet er ikke dødt når det faller i jorden; det oppstår nytt liv av det.
Det ser ut til at Kristus ikke har noen vanskelighet med forestillingen at han skal være som et hvetekorn for menneskene. Det er blitt klart for ham at hans liv, alt hva han har gjort til nå, ville vært forgjeves, dersom han ville unnvike døden. Fordi han fortsatte sin vei gjennom døden, gikk han frem til oppstandelsen. Som den oppstandene kunne han så gi disiplene den nødvendige styrken til å gå ut i verden og forkynne troen på det nye livet i Jesus Kristus. Hvis ikke hadde vi neppe visst om ham i dag.
Men kan bildet med hvetekornet bety noe for oss som er kalt til å følge ham? Vi skal sikkert ikke dø så fort som ham, det er neppe ment med bildet. Men dersom vi holder for hardt fast ved vårt eget liv, klarer vi ikke å møte vonde opplevelser eller store vanskeligheter. Dersom et behagelig liv er vårt høyeste ønske, kan det bli farlig.
«Den som har sitt liv kjært, han forspiller det …», sier Herren. Med det mener han at vi ikke kommer videre dersom vi klamrer oss til livet vårt. Da vil vi ikke være i stand til å spørre oss hva meningen med en vond erfaring kan være, slik Kristus gjorde det. Da vil vi heller motsette oss alt som kan gjøre vondt og være vanskelig. I verste fall vil vi bli fylt med en angst at det kan skje noe ille.
Men den som derimot er villig til «å tjene» ham og akter sitt liv her på jorden som lite – ikke lettsindig, men alvorlig, kan oppleve at det blir fruktbart som et hvetekorn også dersom det ikke ser greit ut eller alt går glatt.
Vi går nå inn i pasjonstiden og befinner oss forsatt i fastetiden. Herren inviterer oss til å reflektere over vår holdning til livet, til ham, til hverandre, til oss selv. Han inviterer oss til å fornye vårt liv og fordype vår tro slik at vi kan feire den kommende påskefesten i dyp takknemlighet for livets gave og oppstandelsens herlighet.
P. Arne Marcos Blogg 