Når vi vil prøve å snakke med noen om noe som er vanskelig for oss, kan vi ha problemer. Vi føler at vi ikke finner de riktige ordene. I våre tanker kan vi forestille oss den samtalen vi vil gå inn i, men i møtet med den andre er det som om ordene forvandles, samtalen går ikke slik vi hadde tenkt oss den på forhånd. Vi kan erfare det samme enten det er noe alvorlig vi vil ta opp eller noe meget godt.

Hvis vi vil fortelle en annen at vi er meget glad i vedkommende, ja kanskje at vi elsker den andre, kan vi fort møte språkets grenser. Det er som om språket stopper opp, tungen kan gå i stå. Vi strever etter å sette ord på det vi føler. Vi prøver å finne ord som egner seg best til situasjonen, selv om vi vet at intet ord kan uttrykke nøyaktig hva vi føler. Vi kan føle oss som om vi famler i et tomrom. Det er som om ordene kunne ødelegge den sannheten som er så viktig for oss. Av og til kan vi føle oss riktig dumme, men vi lar ikke være å prøve. Vi sier: ”Hvis jeg bare kunne finne de riktige ordene … Hva jeg prøver å si er … Det er noen som … Det er slik at”.

Les mer «Preken: 11. Søndag i kirkeåret» →

I evangeliet sender Jesus ut to disipler i forveien for å forberede påskemåltidet. Men det er ikke meget de behøver å gjøre da Jesus allerede har forutsett alt og salen hvor de skal spise er allerede forberedt. Disiplene må bare følge hans anvisninger.

På samme måte får Kirken forberede eukaristien, men det vesentlige gjør Herren selv. Bare han er midtpunktet, ja, det eneste innholdet i det som feires. Menigheten kan ikke forme dette midtpunktet fordi dette midtpunktet er alltid det fullstendig overveldende og uforutsigbare: at Herren tar et enkelt stykke brød og deler det ut med ordene: ”Ta dette. Det er mitt legeme”.

Les mer «Preken: Kristi Legemsfest» →

Like før Herren vender tilbake til Faderen gir han Kirken oppdraget å døpe alle mennesker hun kan nå i den treenige Guds navn. Dåpen er et segl som blir preget inn i personen som døpes; den døpte skal vite hvem han tilhører og etter hvem sitt liv og forbilde han skal utvikle seg.

Den guddommelige treenighet blir ofte fremstilt som et ugjennomtrengelig mysterium for oss. Men det stemmer ikke. Treenigheten er meget mer måten Gud vil gjøre seg kjent på for verden, særlig for oss kristne. Han er vår Far som har elsket oss så høyt at Han gav sin enbårne Sønn for oss og skjenket oss Den hellige Ånd slik at vi kan erkjenne Gud som grenseløs kjærlighet.

Les mer «Preken: Festen for den hellige Treenighet» →

Denne preken ble holdt for St. Olav menighets frivillige medarbeidere  på nevnte festdag.

Maria skynder seg til Elisabet som ble gravid et halvt år før Maria. I dét den gravide Maria møter den gravide Elisabet, sparker fosteret i Elisabets liv i gleden over Herren som Maria bærer. Samtidig fylles Elisabet med Den hellige Ånd og hun priser Maria. Maria svarer med sitt berømte Magnificat, en hymne som viser oss hvor dypt fortrolig hun er med de hellige skrifter. Hun har forstått det store den Mektige har gjort mot henne, men også de storverk han har gjort i frelseshistorien. Han har vært trofast gjennom tiden.

Begge kvinner vitner om Den hellige Ånds skjulte virke i den treenige Guds plan om å tre inn i vår verden i sin Sønn. Den hellige Ånd virker med Sønnen i hans offentlige virke og Den hellige Ånd vekker Kirken og sender henne ut til alle folkeslag over alle verdens kanter. Slik har Kirken funnet veien til vårt land for mer enn 1000 år siden. Etter 1843 kom hun tilbake og har siden vokst jevnt og trutt.

Les mer «Preken: Marias gjesting hos Elisabeth» →

I dag ferier vi Den Hellige Ånds fest. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. “… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke”. Slik beskriver Herren ham i sin samtale med Nikodemus.

Han er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men han er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Hans særpreg er hans guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd. Han åpner i oss dypet i Gud som bare han har utforsket: “Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss” forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. “Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder” definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av ham kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Les mer «Preken: Pinsedag» →

I dagens evangelium sier Herren helt tydelig og klart til oss, at vi skal elske hverandre. Vi er kanskje så vant til å høre dette at vi ikke reagerer på det med en gang. Det er en del av Kristi budskap. I dagens tekst som er den direkte fortsettelsen av forrige søndags evangelium om vinstokken, sier han at kjærligheten er hans bud.

Men kan man beordre kjærligheten? Er det virkelig kjærlighet dersom den ikke gis uforbeholdent og frivillig? Blir ikke kjærligheten undertrykt av et slikt krav? Er ikke kjærligheten meget mer en gave som både skjer i giveren og mottageren? Det kan være fristende å stille slike spørsmål.

Les mer «Preken: 6. søndag i kirkeåret» →

For oss mennesker er det ikke lett å begripe det store kjærlighetsrommet som Herren kommer fra, er i og fører til. Apostlene som fikk muligheten til å tilbringe meget tid med ham, trengte like fullt lang tid på å forstå denne fylden de stod overfor. Herren undrer seg over at forståelsen utvikler seg så langsomt.

Thomas får høre at Herren er ”veien, sannheten og livet”. Han er veien som går fra Faderen til Faderen. Å følge Herren er å gå til Faderen med og i ham. Det er en vei som er i sannheten. Veien i sannheten er livet. Kristus er vei, sannhet og liv. Livet har han gitt gjennom sin død og oppstandelse. Sannheten har han forkynt og vist ved seg selv.

Les mer «Preken: Kallsmesse i mai» →

Foran oss alle ligger en ukjent framtid. Ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. Men i dagens evangelium møter vi en som kjenner framtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet.

Jesus kaller seg her for den gode hyrden. Altså ikke bare en god hyrde, men den beste som finnes.

På gresk finnes det to ord for god. Det ene betyr god i moralsk forstand, det andre betyr også vakker, vel skikket til. Det er det siste ordet som er brukt her. Ingen er så godt skikket til å være hyrde som Jesus. Han sier om seg selv som hyrde: ”Jeg setter livet inn for mine får”

Les mer «Preken: 4. søndag i påsketiden» →

Påskebudskapet er helt enkelt: Herren er oppstanden! Men samtidig er det så radikalt, fordi det er noe helt nytt. Ja, det er så nytt at de gamle teologene i vår kirke snakker om skapelsens fullendelse. Døden er overvunnet, den har ikke lenger det siste ordet. Det er den nye virkeligheten Kristus har vunnet gjennom sin død og oppstandelse. Det var kun mulig fordi han i sannhet er Guds sønn.

Han hadde varslet det for disiplene, men det var ikke lett for dem å forstå i forveien hva det faktisk skulle innebære. Derfor tar det tid før de forstår hva oppstandelsen er. Her ligger det er drama fordi det er helt avgjørende for Kirkens vei ut i verden at hun virkelig forstår dette radikalt nye budskapet. Herren tar seg tid til å la apostlene og disiplene møte ham, se ham, snakke med ham, spise med ham for at de virkelig kan tro at han lever.

Les mer «Preken: 3. søndag i påsketiden» →