Denne preken ble holdt for St. Olav menighets frivillige medarbeidere på nevnte festdag.
Maria skynder seg til Elisabet som ble gravid et halvt år før Maria. I dét den gravide Maria møter den gravide Elisabet, sparker fosteret i Elisabets liv i gleden over Herren som Maria bærer. Samtidig fylles Elisabet med Den hellige Ånd og hun priser Maria. Maria svarer med sitt berømte Magnificat, en hymne som viser oss hvor dypt fortrolig hun er med de hellige skrifter. Hun har forstått det store den Mektige har gjort mot henne, men også de storverk han har gjort i frelseshistorien. Han har vært trofast gjennom tiden.
Begge kvinner vitner om Den hellige Ånds skjulte virke i den treenige Guds plan om å tre inn i vår verden i sin Sønn. Den hellige Ånd virker med Sønnen i hans offentlige virke og Den hellige Ånd vekker Kirken og sender henne ut til alle folkeslag over alle verdens kanter. Slik har Kirken funnet veien til vårt land for mer enn 1000 år siden. Etter 1843 kom hun tilbake og har siden vokst jevnt og trutt.
Veksten er imidlertid blitt meget sterk og som menighet er vi så heldige at svært mange er villige til å være med på å bygge den videre og møte de mange oppgaver og utfordringer vi står overfor. Derfor feirer vi i takknemlighet denne messen for alle som gjør en eller annen form for frivillig innsats i menigheten i alle de grupper og sammensetninger vi har. Alle bidrar til å gjøre menigheten til et rikt sted å være.
Med dagens kirkelige fest som bakgrunn, kan vi la oss inspirere av Maria som vandret med Herren i sitt liv gjennom Judea. Hun er i sannhet en Kristusbærer. Vi har alle mottatt Den hellige Ånd i dåpen. Vi mottar Herren i vårt indre gjennom hans ord og sakrament. Derfor kan vi se på oss selv som Kristusbærere lik Maria. Vår tjeneste og vår misjon er å gjøre ham synlig i menigheten og i verden. All vår innsats skal vitne om ham og hans kjærlighet og gjør oss delaktige i den samme kjærligheten.
P. Arne Marcos Blogg 