Like før Herren vender tilbake til Faderen gir han Kirken oppdraget å døpe alle mennesker hun kan nå i den treenige Guds navn. Dåpen er et segl som blir preget inn i personen som døpes; den døpte skal vite hvem han tilhører og etter hvem sitt liv og forbilde han skal utvikle seg.
Den guddommelige treenighet blir ofte fremstilt som et ugjennomtrengelig mysterium for oss. Men det stemmer ikke. Treenigheten er meget mer måten Gud vil gjøre seg kjent på for verden, særlig for oss kristne. Han er vår Far som har elsket oss så høyt at Han gav sin enbårne Sønn for oss og skjenket oss Den hellige Ånd slik at vi kan erkjenne Gud som grenseløs kjærlighet.
Paulus spør om hvem som kjenner Guds indre. Bare Guds ånd. Men akkurat denne ånden har Han lagt i våre hjerter, ”for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss” (1 Kor 2,12). Er man kjent med den kristne sannheten, blir det feil å mene at mennesket ikke kan erkjenne Gud. Ikke bare har Gud gjort sin eksistens kjent, ved å la det skapte vise til Ham. (Det forutsetter at man forstår at verden ikke har blitt til ved seg selv). Nei, gjennom Jesus Kristus og Den hellige Ånds virke gir Han oss et blikk inn i sitt innerste vesen. Det skal Kirken bringe til ”alle folkeslag”.
Den andre lesningen forteller oss at Kirken ikke bare formidler et blikk inn i Gud til de døpte og de troende, han lar dem av kjærlighet tre inn i Hans indre liv.
Lesningen begynner med Den hellige Ånd som er gitt oss og dersom vi tar Ham imot, viser oss at vi i Jesus Kristus er Faderens ”Guds barn”. Og det etter Faderens evige plan, det er det vi er skapt til.
Og når ”alle visdommens og kunnskapens skatter” er ”skjult til stede” i Kristus (Kol 2,3), så blir vi også ”medarvinger” til disse skattene som ikke er jordiske skatter, men som er den evige kjærlighetens skatter. Det er det uforgjengelige som mennesket innerst inne lengter etter og som ikke forgår lik de jordiske goder. Gud har åpnet for oss Guds vesen som den uendelige, alltid nye kjærligheten som aldri forgår. Det er langt mer enn selv dem mest kresne menneskelige lengsel tør håpe på.
Allerede i Den gamle paktens tid forundret Israel seg over den kjærlighet Gud viste dem slik vi ser i den første lesningen. Folket visste at ikke noe på jorden eller i andre religioner kunne sammenlignes med denne kjærligheten.
Vi oppfordres til å etterprøve dette: ”spør fra den ene ende av himmelen til den annen” om du finner noe som kan sammenlignes med den kjærligheten som er blitt vist menneskene.
Og hvor meget mer gjelder ikke dette når Gud fullender pakten Han sluttet med Israel gjennom Kristi liv, død og oppstandelse og dermed avslører helt og holdent sin herlige kjærlighet; når sløret som dekket Det gamle testamentet blir trukket vekk og vi med udekket ansikt kan se Herrens stråleglans og ved det stadig mer bli formet inn i denne herlige kjærligheten.
P. Arne Marcos Blogg 