Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.

I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over «de vanhellige ånder». Han delegerer sin messianske fullmakt til dem.

Det å drive ut demoner og salve de syke, er messianske gester. Messias kom for å sette Israel fri, fri fra dets fiender, demonene og sykdom. Da dette er umulig for én mann, lar Herren de tolv få del i denne messianske oppgaven. For at de skal ha tilstrekkelig rom for disse karismatiske gavene, må de leve asketisk. Derfor får de ikke ta med seg «brød eller skreppe, eller penger i beltet». Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i den messianske bevegelsen de gir seg hen til.

Det avgjørende for dem er oppdraget å forkynne Guds rikes komme, å kalle folket til omvendelse, men ikke om de har suksess eller ikke. Har de ikke suksess, skal de ikke bli stående, men «ryste støvet av føttene» og bare dra videre. De skal ikke oppholde seg unødig på et sted. Det er nok av andre steder de kan dra og forkynne budskapet. Det viktige er å forbli fri for oppdraget.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret år B» →

I dag møter vi Herren i Nasaret, hvor han vokste opp. Han har allerede vært på vei en tid gjennom Galilea og dets omliggende områder. Der hadde han forkynt Guds rikes komme og vist dets nærvær gjennom helbredelser, eksorsismer, ved å stilne naturens krefter og til om med ved å vekke et dødt barn til livet. Til tross for en sterk motstand fra de religiøse autoritetene, hadde rikets fremmarsj virket som en triumfmarsj. Mengder av mennesker hadde erfart befrielser, helbredelser og Jesu kjærlige omsorg.

Men i Nasaret er det som om alt stopper opp. De store undergjerningene som motstanderne, demonene, sykdommene og til og med døden ikke kunne stoppe, de ble nå midlertidig blokkert ved et større hinder: vantro! Men ikke slik at Jesu makt er begrenset, men folket er forhindret fra å erfare hans makt fordi de nekter å tro ham.

De vil ikke det, fordi de tror de kjenner ham. Nasaret var en liten landsby hvor nok alle kjente alle. Man kunne forventet at etter alt det som allerede må ha blitt fortalt om det Jesus sa og gjorde før han kom til Nasaret, ville fått landsbyens befolkning til å glede seg over Jesu ankomst. Spesielt med tanke på at han valgte å gå i synagogen på sabbaten for å undervise. Først ser det ut til at de reagerer på samme måte som på andre steder: de er forbløffet over hans visdom og autoritet.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret år B» →

Dagens høytid forbinder to sider av vår tro til en enhet. Peter representerer pavedømmet og kirkens ledelse, mens Paulus forkynnelsen til de mange folkeslag. Begge deler i samsvar med Jesus Kristi plan.

Peter er Kirkens klippe, grunnstenen til det nye templet som er Herren selv. Herren gav ham og hans etterfølgere nøkkelmakten i oppdrag for å lede Kirken. De første kristne anerkjente og respekterte med en selvfølge Peters lederstilling. Hans tjeneste endte ikke med hans død, men ble bevart og gitt videre. Kirken har alltid beholdt oversikten over rekkefølgen av Peters etterfølgere.

Peter taler i disiplenes navn, han bekjenner overfor de andre at Herren er Messias, Guds Sønn, han besøker menighetene, han sørger for forkynnelsen i misjonen: han er enhetens tjener. Denne enhetens tjeneste trenger Kirken også i dag.

Les mer «Preken: Peter og Paulus» →

I dagens evangelium er to av Herrens undre flettet inn i hverandre. Det må ha en grunn. Fortellingen om berøringsunderet er lagt inn i fortellingen om oppvekkelsesunderet av Jairus datter. Dette gjør at Herren bruker lengre tid på veien til synagogeforstanderens hus og datteren dør før Jesus kommer så langt.

For å finne ut hvorfor fortellingene er flettet sammen, vil vi se på to av ordene som forekommer i fortellingene. Det første er Herrens ord om synagogeforstanderens datter som helt sikkert er død. Han sier: «Barnet er ikke dødt, det sover» hvorpå alle ler av ham.

Stilt overfor døden snakker han om søvn, noe han også gjør i forbindelse med hans venn Lasarus (Joh 11,11). Tydeligvis er den legemlige døden for ham noe helt annet enn den er for oss.

Det andre ordet er spørsmålet han stiller etter at kvinnen som led av blødninger rørte kappen hans: «Hvem var det som rørte ved min kappe?» Disiplene synes det var rart at han reagerte på det så tett som folk trengte seg om ham.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret år B» →

Når vi betrakter Jesuhjerte fromheten, så dreier det seg ikke om de søtladne bildene og figurene. De kan faktisk heller virke forstyrrende for den som ønsker å fordype seg i denne spiritualiteten.

Det dreier seg egentlig om en dyp og inderlig relasjon til vår Herre Jesus Kristus. Det dreier seg om nettopp å se dybden i den kjærligheten Gud har vist menneskeheten gjennom Sønnens menneskevordelse. Det dreier seg om å se Guds kjærlighet gjennom Sønnens lidelse, død og oppstandelse. Det dreier seg om å bli ett med ham. Det dreier seg om den indre forbindelse mellom den troendes hjerte og Herrens hjerte. Den åndelige enhet mellom oss og ham.

Det er to personer som kan lære oss å fordype denne indre forbindelsen. Den ene er Maria, som hos Lukas beskrives som en kvinne som grunnet på alt i sitt hjerte. Det vil si at hun ikke tok lett på det som skjedde henne, men at hun tenkte gjennom det hun så og hørte og at hun reflekterte over det. Helt sikkert tok hun også alt inn i sine bønner og indre samtaler med Gud.

Les mer «Preken: Jesu Hjerte – prekenserie del 3» →

Johannes Døperen var en skikkelse med et helt spesielt kall. Hendelsene rundt hans fødsel minner om store skikkelser i Det gamle testamentets tid. Han ble født av et ektepar som var barneløse og nå for gamle til å få barn. Engelen Gabriel kommer til hans far, Sakarja, og forkynner det som skal skje. Om Johannes kall sier han bl.a.: «Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia, …, for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk» (Lk 1,17).

Sakarja uttrykker tvil overfor engelen. Som straff forblir han stum til sønnens fødsel.

Da Elisabet var i sjette måned, leser vi hos Lukas, kom engelen Gabriel til Maria og forkynte Herrens fødsel. Bare noen dager senere «dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen hvor Sakarja bodde». Elisabet og Maria var slektninger. I det de to gravide kvinnene møtes, sparker Johannes i Elisabets mage i glede over møtet med den kommende herre. Dette møtet er en sterk påminnelse om betydningen av menneskets livsetappe under graviditeten. Livet begynner ikke ved fødselen, men ved unnfangelsen.

Les mer «Preken: Johannes Døperens fødsel» →

Vår planet har større områder med hav enn med land. Slik er vår verden skapt. I gammel tid opplevde mange folk havet med sin ville og formløse makt som et gudløst kaos. Legger vi til den moderne kunnskapen om at havet har steget med mer enn 100 meter grunnet smeltingen siden siste istidsmaksimum, kan vi lett tenke oss at menneskene gjennom den lange historien opplevde havet som farlig, ukjent og fylt med skremmende uhyrer. Det er bare å se på tegningene på kart som ikke en gang er så gamle hva man forestilte seg om havet og det som befinner seg der av skumle malstrømmer, monstre og uhyrer.

I den første lesningen fra Ljobs bok, understreker Gud at Gud har stengt «for havet med porter». Det som strømmer «skummende frem fra dypet» har Gud stengt med «dør og bom». For Ljob er dette læren om at dersom Gud kan herske over slike voldsomme naturkrefter, som er langt større enn menneskenes krefter, kan Gud uten tvil også temme og styre den menneskelige skjebnen.

Evangeliet forteller oss at Sønnen på samme måte hersker over naturkreftene. Makten hans er så stor at han til og med kan sove mens det kommer «kastende en voldsom hvirvelvind» som fører til at bølgene slår over båten. Det er som om han hviler i Faderens armer som våker over Sønnens liv og sendelse og ikke vil tillate at naturkreftene overmanner ham.

Les mer «Preken: 12. Søndag i kirkeåret år B» →

I min kongregasjon vier vi oss til de to Jesu og Marias Helligste Hjerter. Hjertene er konkrete uttrykk for Guds kjærlighet i disse to personene. Kvinnen, Maria, som gav sitt Ja til Guds vilje om å bli Guds Sønns mor. Mannen, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn fra evighet av, som ble menneske som vi og delte alt med oss bortsett fra synden.

I dag vil jeg dele med dere noen momenter fra min ordens tilblivelseshistorie. Den mannlige grunnlegger er Pierre Coudrin. Han ble født 1764 i en liten landsby ved Poitiers i Frankrike. Han følte tidlig kallet til å bli prest og begynte studiene i seminaret. Men allerede etter diakonvielsen brøt revolusjonen ut i Frankrike og han kunne foreløpig ikke prestevies. Rystet opplevde han de voldsomme forandringene som skyllet over landet og han var vitne til hvordan alle de bestående ordninger ble veltet. Kirken ble heller ikke forskånet og spaltet seg i dem som stilte seg bak det nye regimet og dem som holdt til Paven og nektet å akseptere revolusjonen. Det var som om alt raste sammen. Det må ha gjort et sterkt inntrykk på den unge nyutdannede teologen.

Han ble presteviet året etter av en biskop trofast til Paven i all hemmelighet i biblioteket til det irske seminaret i Paris. Etter å ha feiret sin første messe hjemme, måtte han gå i dekning for en tid. Han fant tilflukt hos noen slektninger og gjemte seg i et skjult rom på loftet i et lite bygg et stykke unna.

Les mer «Preken: Jesu Hjerte – prekenserie del 2» →

Når vi vil prøve å snakke med noen om noe som er vanskelig for oss, kan vi ha problemer. Vi føler at vi ikke finner de riktige ordene. I våre tanker kan vi forestille oss den samtalen vi vil gå inn i, men i møtet med den andre er det som om ordene forvandles, samtalen går ikke slik vi hadde tenkt oss den på forhånd. Vi kan erfare det samme enten det er noe alvorlig vi vil ta opp eller noe meget godt.

Hvis vi vil fortelle en annen at vi er meget glad i vedkommende, ja kanskje at vi elsker den andre, kan vi fort møte språkets grenser. Det er som om språket stopper opp, tungen kan gå i stå. Vi strever etter å sette ord på det vi føler. Vi prøver å finne ord som egner seg best til situasjonen, selv om vi vet at intet ord kan uttrykke nøyaktig hva vi føler. Vi kan oppleve oss som om vi famler i et tomrom. Det er som om ordene kunne ødelegge den sannheten som er så viktig for oss. Av og til kan vi føle oss riktig dumme, men vi lar ikke være å prøve. Vi sier: «Hvis jeg bare kunne finne de riktige ordene … Hva jeg prøver å si er … Det er noen som … Det er slik at».

Det er underlig at ordet som er så nødvendig for vår kommunikasjon, plutselig kan synes så uegnet. Vi kan bli stående å famle etter ordene lik en astmatiker som kjemper for å få nok luft. De som elsker må slite for ordet.

Les mer «Preken: 11. Søndag i kirkeåret år B» →

Når vi feirer Jesu Hjerte, ser vi fremfor alt på Jesu holdning, på kjærligheten som drivkraften for livet og virket til Jesus. Hjertet er symbolet på denne kjærligheten. Hjertet er mer enn stedet for følelser og sinn. Hjertet er det innerste referansepunktet for den menneskelige personen i alle dens uttrykk, midten hvor mennesket er helt seg selv og hvor personen treffer de pregende avgjørelsene.

I Jesu Hjerte åpenbarer den guddommelige kjærligheten seg som profeten Hosea skriver om i den første lesningen. Det som sies i teksten om Israel gjelder også for alle mennesker: «Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, … Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned og gav dem mat. Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner … jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere.»

Disse ordene beskriver hvordan Gud ønsker å være med sitt folk, pleie det og stelle det. Men forstår folket å tolke Guds ønsker riktig?

Les mer «Preken: Jesu Hjertefest år B – Serie del 1» →