I dag møter vi Herren i Nasaret, hvor han vokste opp. Han har allerede vært på vei en tid gjennom Galilea og dets omliggende områder. Der hadde han forkynt Guds rikes komme og vist dets nærvær gjennom helbredelser, eksorsismer, ved å stilne naturens krefter og til om med ved å vekke et dødt barn til livet. Til tross for en sterk motstand fra de religiøse autoritetene, hadde rikets fremmarsj virket som en triumfmarsj. Mengder av mennesker hadde erfart befrielser, helbredelser og Jesu kjærlige omsorg.
Men i Nasaret er det som om alt stopper opp. De store undergjerningene som motstanderne, demonene, sykdommene og til og med døden ikke kunne stoppe, de ble nå midlertidig blokkert ved et større hinder: vantro! Men ikke slik at Jesu makt er begrenset, men folket er forhindret fra å erfare hans makt fordi de nekter å tro ham.
De vil ikke det, fordi de tror de kjenner ham. Nasaret var en liten landsby hvor nok alle kjente alle. Man kunne forventet at etter alt det som allerede må ha blitt fortalt om det Jesus sa og gjorde før han kom til Nasaret, ville fått landsbyens befolkning til å glede seg over Jesu ankomst. Spesielt med tanke på at han valgte å gå i synagogen på sabbaten for å undervise. Først ser det ut til at de reagerer på samme måte som på andre steder: de er forbløffet over hans visdom og autoritet.
Men i stedet for at de anerkjenner det som positivt, føler de at det er helt galt og malplassert. For dem er Jesus bare «en av gutta» som de har kjent siden barndommen. De har aldri opplevd noe ekstraordinært med ham. Hvor kunne han ha alt dette fra, spør de seg. Deres spørsmål viser at de ikke søker sannheten, men at de er preget av en indignert skepsis. De kan ikke tro.
De stiller riktignok korrekte spørsmål, som alle som leser evangeliet er ment å skulle stille, men de gjør det med en gal holdning. De kan ikke akseptere at svaret kan være «fra Gud». Visdom og undergjerninger er kjennetegn for Gud selv og Skriften refererer ofte til store gjerninger utført ved Guds «hånd». Men folket i Nasaret klarer ikke å trekke den logiske konklusjonen av deres tenkning.
De peker på hans yrke og hans familie som der kjent med, han er tømmermannen og legg merke til «sønn av Maria». Et sjeldent utsagn for jødene da de til vanlig referer til faren når de snakker om sønner. Dessuten er det kun Jesus som er sønn av Maria. De andre nevnte er hans fettere og kusiner. Vi vet fra beskrivelsene av dem som stod under korset, var den andre Maria, mor til Jakob og Joses, som var svigerinnen til Jesu mor og som var gift med Josefs bror, Klopas. Vi vet videre at Jakob og hans bror Simon, blir de to første biskopene i Jerusalem. Men det er kun Jesus som er sønn av Maria, som var gift med Josef som på dette tidspunktet ikke lenger er i live.
Så derfor tror folket at de har gjennomskuet ham, fordi de jo vet hvem han er. At tømmermannen de kjenner skal være den som setter i gang Guds rikes komme, er utenkelig og utrolig. I grunnen en skandale.
Jesus forstod selvfølgelig sammenhengen og kritiserte dem med ordene «Det er bare i sitt hjem – i sin hjembygd og sin egen slekt – at en profet blir ringeaktet slik». Han helbreder bare noen få syke før han fortsetter sin vei. Merk igjen at han bruker ordet slekt, ikke familie. Det er slik det står i den greske originalteksten.
I den første lesningen er Esekiel inne på en tilsvarende vantro: «dette opprørske folk … har reist seg mot meg. Både de og deres fedre har vært troløse mot meg helt til denne dag … med freidig mine og harde hjerter».
Denne teksten er i begynnelsen av Esekiels bok hvor den store profeten får sitt kall fra Gud. Guds folk er blitt hårdhjertet slik farao var da israelittene var i Egypt. Til tross for Guds kjærlige omsorg for sitt folk, lukker det hjertet for Gud. Det er et av paradoksene ved historien at Guds budbringere ofte ble avvist av Guds eget folk, men ble anerkjent hos dem de ikke ble sendt til. Hvorfor? Det må være en form for stolthet. De som vet at de er utvalgt ønsker ikke å høre kritikk. De er tilfredse med seg selv slik de er. De ønsker ikke å forstyrres av profeter. De forstår ikke at et liv med Gud og som Guds utvalgte folk, aldri er avsluttet, men noe som hele tiden må leves og arbeides med. Det er dette vi kan ta med oss i dag: livet som Kristi brødre og søstre er et forhold som bør pleies slik alle forhold bør pleies. Vi bør passe oss for en selvtilfredshet som gjør oss døve for Ordet og som kan gjøre hjertet hardere og mer lukket. Nåden ønsker alltid å åpne oss på ny gjennom sakramentene slik at vårt kristne vitnesbyrd forblir levende og troverdig. Vi vil være troende, ikke vantro. Det hjelper Den hellige Ånd oss med.
P. Arne Marcos Blogg 