Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.
I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over «de vanhellige ånder». Han delegerer sin messianske fullmakt til dem.
Det å drive ut demoner og salve de syke, er messianske gester. Messias kom for å sette Israel fri, fri fra dets fiender, demonene og sykdom. Da dette er umulig for én mann, lar Herren de tolv få del i denne messianske oppgaven. For at de skal ha tilstrekkelig rom for disse karismatiske gavene, må de leve asketisk. Derfor får de ikke ta med seg «brød eller skreppe, eller penger i beltet». Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i den messianske bevegelsen de gir seg hen til.
Det avgjørende for dem er oppdraget å forkynne Guds rikes komme, å kalle folket til omvendelse, men ikke om de har suksess eller ikke. Har de ikke suksess, skal de ikke bli stående, men «ryste støvet av føttene» og bare dra videre. De skal ikke oppholde seg unødig på et sted. Det er nok av andre steder de kan dra og forkynne budskapet. Det viktige er å forbli fri for oppdraget.
De dro avgårde og opplevde snart at den makten Herren hadde utrustet dem med i oppdraget virket. «De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem». Denne makten lever i Kirkens sakramenter og ritualer den dag i dag.
I den første lesningen møter vi profeten Amos. Han blir ikke tatt godt imot, men blir jaget fra landet. Hans profetiske budskap er ikke ønsket, man vil ikke forstyrres.
Men Amos sier at han verken er profet eller at han tilhører «et profetlag». Hans kall ligner på mange måter kallet til de galileiske fiskerne som Herren sendte ut. Verken Amos eller apostlene hadde ønsket seg sitt oppdrag eller valgt det selv. De er blitt sendt ut med oppdraget: «Gå og snakk til mitt folk».
Det er opprinnelsen til kallet hvor et mennesket ikke tenker lenge over om han skal følge det eller ikke, om han får lov eller ikke (for eksempel å bli prest eller tre inn i en orden). Gud dytter den kallede. Byr vedkommende ikke på motstand, vil han eller hun merke Guds hånd. Hva som skjer på veien, er ikke det avgjørende, men at man er på veien og hele tiden forblir villig til å dra videre dersom det viser seg å være nødvendig.
I den andre lesningen har vi hørt fra Efeserbrevets innledning. Her blir de som Gud har utvalgt føyet inn i Guds altomfattende og tidløse frelsesplan: hva jeg er og hva jeg skal være er fastlagt fra evigheten av, «før verdens grunnvoll ble lagt». Jeg er verken kallet i det jeg kom inn tiden eller som enkelt, men eksisterer i en forutbestemt helhetsplan hvor Guds Sønn ble menneske, hvor Gud Faderens nåde i kjærlighet blir herliggjort og hvor helheten blir beseglet i Den hellige Ånd.
Ingen er en øy for seg selv, men er plantet inn i et enormt uoverskuelig landskap hvor alt stråler ut Guds «herlighet til lov og pris!»
Sett i en slik sammenheng, forstår vi at den Gud kaller til en spesiell tjeneste i Kirken, ikke forføyer over seg selv, men skal stå til rådighet for Guds frelsesplan.
P. Arne Marcos Blogg 