I evangeliet sender Jesus ut to disipler i forveien for å forberede påskemåltidet. Men det er ikke meget de behøver å gjøre da Jesus allerede har forutsett alt og salen hvor de skal spise er allerede forberedt. Disiplene må bare følge hans anvisninger.

På samme måte får Kirken forberede eukaristien, men det vesentlige gjør Herren selv. Bare han er midtpunktet, ja, det eneste innholdet i det som feires. Menigheten kan ikke forme dette midtpunktet fordi dette midtpunktet er alltid det fullstendig overveldende og uforutsigbare: at Herren tar et enkelt stykke brød og deler det ut med ordene: «Ta dette. Det er mitt legeme».

Og det er nesten mer ubegripelig at han tar kalken med vin og gir disiplene den med ordene: «Dette er mitt blod, paktsblodet, som utgydes for de mange».

Han sier det mens han ennå sitter til bords med dem. I sin handling forgriper han blodet som skal utgytes på korset. Og idet han snakker om paktsblodet, peker han på opprinnelsen til pakten i Sinai som den første lesningen beretter om.

Les mer «Preken: Kristi Legemes fest år B» →

Gud har gjennom sin Sønn åpenbart for oss at Gud er en treenig Gud. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.

Enheten mellom de tre personene i Gud betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud er det fullkommen kjærlighet, gjensidighet, fylde, helhet, enhet og meget mer. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.

Mennesket er skapt i denne kjærligheten og er gitt gaven selv å kunne elske. Og skjønt mennesket ved eget valg, valgte å ikke besvare Guds kjærlighet fullt og helt, gav Gud i sin kjærlighet aldri opp mennesket. Nei, Han elsker mennesket så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn til pris for å frelse alle som tror på ham.

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet, år B» →

Noe stort skjer i vår verden. Talsmannen kommer, Sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen. Sønnen sender Ånden fra Faderen til disiplene for at de skal gå ut å vitne. Ånden setter disiplene i en bevegelse som gjør Kirken mulig. Den fører Kirken ut fra Jerusalem og inn i verden.

Med et brus kommer Ånden til apostlene som igjen var 12 etter at de med Åndens hjelp hadde valgt Mattias til å erstatte Judas. Lik tunger av ild senket Ånden seg over dem og fylte dem med en kraft de neppe hadde forventet.

Og de opplever å tale i tunger. Tungetale er etter beskrivelsen i Apostelens gjerninger ikke et ubegripelig babbel og lyder, men evnen til å snakke i et fremmed språk man ikke kan selv, men som lar en annen forstå budskapet. Det gjør det mulig for de mange ulike folkeslag representert i Jerusalem å forstå talene på sitt eget språk.

Les mer «Preken: Pinse B» →

Hva gjør ikke mange i dag for å være moderne, for å være «in»? Den som ikke er «in» kan fort være «out». Man blir da ikke lenger tatt alvorlig og skjøvet ut over sidelinjen, over og ut. Dette er noe man kan være redd for.

Men den som vil være «in» til enhver tid, kan fort bli til et siv som bøyer seg etter vinden. Det å ville være «in» på den ene siden, kan fort føre til at man blir «out» på den andre siden. Uten å bestemme seg for et eller annet, er det lett å la seg manipulere av andres normer og forventninger. Kanskje det er derfor det finnes så mange utilfredse, stressede, forbitrede og skuffede mennesker, fordi så få har mot til å være «out» en gang imellom.

I dagens evangelium er det en setning som er iøynefallende. Herren ber til Faderen: «Jeg har bragt dem ditt ord; og verden har lagt dem for hat, fordi de ikke hører den til, slik som heller ikke jeg hører verden til.» De, med det mener Kristus sine disipler, som tok imot hans ord og lot det forandre livet deres.

Les mer «Preken: 7. Søndag i påsketiden B» →

I dagens evangelium sier Herren helt tydelig og klart til oss, at vi skal elske hverandre. Vi er kanskje så vant til å høre dette at vi ikke reagerer på det med en gang. Det er en del av Kristi budskap. I dagens tekst som er den direkte fortsettelsen av forrige søndags evangelium om vinstokken, sier han at kjærligheten er hans bud.

Men kan man beordre kjærligheten? Er det virkelig kjærlighet dersom den ikke gis uforbeholdent og frivillig? Blir ikke kjærligheten undertrykt av et slikt krav? Er ikke kjærligheten meget mer en gave som både skjer i giveren og mottageren? Det kan være fristende å stille slike spørsmål.

Kjærligheten faller slik at man hverken kan tvinge den for seg selv eller for andre, eller at den kan vekkes av fornuften. Akkurat det er et spesielt kjennetegn for kjærligheten og derfor kan vi føle en dyp, indre frihet i kjærligheten. Den ønsker å være grenseløs.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden» →

Vintreet som gir frukt er et bilde som forbinder dagens evangelium med Det gamle testamentet. Gud plantet selv vintreet Israel. Han forventet seg i sin omsorg for folket at det skulle frembringe en vin av rettferdighet, barmhjertighet og fred. Men det som Gud hadde plantet som edle vinstokker i Israel bar bare besk frukt. Derfor har Faderen, vindyrkeren, plantet et annet vintre i vår verden. Han har sendt sin Sønn, Jesus Kristus. «Ordet (som) ble kjød og har tatt bolig i blant oss», har delt vårt liv, gitt seg sakramentalt i sitt legeme og blod i vårt liv, for å være helt i oss og bli hos oss.

I lignelsen sier Herren ikke at dere er vintreet, men «Jeg er vintreet, dere er grenene». Det betyr: slik som grenene er forbundet med vintreet, slik tilhører dere meg! Men ved at dere tilhører meg, tilhører dere også hverandre. «Bli i min kjærlighet!» Å tilhøre ham betyr at man lever sammen i troen. Det er det dåpen gir oss og grunnlegger i oss. Eukaristien fordyper det og gjør det levende. «Jeg er det sanne vintre, dere er grenene», må egentlig bety: ‘Jeg er dere og dere er jeg’ – en dyp enhet med Herren i hans kirke. «Bli i min kjærlighet» sier han til oss.

Les mer «Preken: 5. Søndag i påsketiden B» →