I evangeliet sender Jesus ut to disipler i forveien for å forberede påskemåltidet. Men det er ikke meget de behøver å gjøre da Jesus allerede har forutsett alt og salen hvor de skal spise er allerede forberedt. Disiplene må bare følge hans anvisninger.
På samme måte får Kirken forberede eukaristien, men det vesentlige gjør Herren selv. Bare han er midtpunktet, ja, det eneste innholdet i det som feires. Menigheten kan ikke forme dette midtpunktet fordi dette midtpunktet er alltid det fullstendig overveldende og uforutsigbare: at Herren tar et enkelt stykke brød og deler det ut med ordene: «Ta dette. Det er mitt legeme».
Og det er nesten mer ubegripelig at han tar kalken med vin og gir disiplene den med ordene: «Dette er mitt blod, paktsblodet, som utgydes for de mange».
Han sier det mens han ennå sitter til bords med dem. I sin handling forgriper han blodet som skal utgytes på korset. Og idet han snakker om paktsblodet, peker han på opprinnelsen til pakten i Sinai som den første lesningen beretter om.
Men han viser også hvor mye denne gamle pakten blir overgått i en «ny pakt» (1 Kor 11,25): den andre lesningen viser til avstanden mellom den gamle paktens opprinnelse og dens oppfyllelse i den nye pakten.
Begge lesningene viser at Herren fører Faderens verk til fullendelse når han innstifter nattverden. Dette gjør han i Den hellige Ånd. I Hebreerbrevet heter det om Kristus at han «i kraft av sin evighetsånd, har frembåret seg selv som et lyteløst offer for Gud» (Hebr 9,14). Kristi Legemsfest er med andre ord også en trinitarisk fest.
Pakten som Gud tilbyr folket i den første lesningen, blir tatt «samstemmig» imot av folket. Det er blitt en gjensidig pakt. For å understreke alvoret, ja, for å besegle uoppløseligheten rituelt og offisielt blir okser slaktet og hvis blod Moses som mellommann mellom Gud og folket, stenker alteret og folket med. Det er paktens blod som viser til et tilsvarende tillitsforhold mellom Gud og folket, som når menneskene seg imellom inngår et blodsbroderskap.
Men likevel mangler noe ved denne forbrødringen ved Sinai. Blodet som ble brukt var nemlig dyreblod. I den andre lesningen blir dette fremmede elementet fjernet og erstattet med blodet til ham som i sin person både er Gud og menneske.
Den gamle pakten, som var uoppløselig, blir fullendt der hvor den endelige mellommannen trer frem for Faderen «med sitt eget blod». Han soner alle misgjerninger fra den menneskelige siden i den gamle pakten og fordi han selv gir seg hen for verden «i kraft av sin evighetsånd» bevirker han «at de kalte få(r) del i den evige arvelodd».
Det er dette evige offeret Herren ikke bare gir oss, men ber oss å «gjøre». Derfor feirer vi eukaristi med dyp ærefrykt når vi «gjør» denne handlingen for den evige frelse. Hver gang vi feirer eukaristi er vi ett med Herrens hengivelse på korset, hans offerdød. Intet sted er himmel og jord nærmere enn i nattverden. Kirken er rommet hvor nattverden feires og hvor legeme og blod deles ut til Kirkens medlemmer. Kirken er rommet hvor Herrens legeme, den nye paktens tempel, oppbevares. Templet ble reist på tre dager, slik Herrens sa, da han stod opp fra de døde. La oss derfor i dag spesielt ære Herrens hellige legeme.
P. Arne Marcos Blogg 