Når vi feirer Jesu Hjerte, ser vi fremfor alt på Jesu holdning, på kjærligheten som drivkraften for livet og virket til Jesus. Hjertet er symbolet på denne kjærligheten. Hjertet er mer enn stedet for følelser og sinn. Hjertet er det innerste referansepunktet for den menneskelige personen i alle dens uttrykk, midten hvor mennesket er helt seg selv og hvor personen treffer de pregende avgjørelsene.
I Jesu Hjerte åpenbarer den guddommelige kjærligheten seg som profeten Hosea skriver om i den første lesningen. Det som sies i teksten om Israel gjelder også for alle mennesker: «Da Israel var ung, fikk jeg ham kjær, … Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer. Jeg stelte med dem likesom bonden som løfter åket fra nakken; jeg bøyde meg ned og gav dem mat. Hjertet vender seg i meg, all min medynk våkner … jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant dere.»
Disse ordene beskriver hvordan Gud ønsker å være med sitt folk, pleie det og stelle det. Men forstår folket å tolke Guds ønsker riktig?
Det forstod ikke Guds handling i Sønnen. I Sønnen er Gud «midt iblant» sitt folk med et menneskelig hjerte, Jesu hjerte, et hjerte fylt med en fullkommen kjærlighet. Dette hjerte ble åpnet da Sønnen hang død på korset. Blod og vann fløt ut. Dette har de gamle fedre tidlig sett som en hendelse analogt til kvinnens skapelse fra mannens side.
Sønnens kvinne og hjelper er Kirken, det troende folks mor. Vann og blod, tegn på dåp og eukaristi, er Kirkens moderlige gaver som etablerer og bygger opp det troende folk. Dåpens vann og eukaristiens blod strømmer ut fra Kirkens hjerte, fra Sønnens side.
Men det er noe mer ved dette bildet. Johannes Døperen hadde pekt ut Jesus som «Guds Lam». Johannes Evangelisten siterer Skriften «Ben skal ikke knuses på ham» (LXX Eksodus 12,10. 46 og Numeri 9,12). Kristus er det nye påskelammet. Slik lammet til påske måtte være lytefritt uten brukne ben, slik brekkes ikke bena på Kristus.
Fra den jødiske historikeren Josephus Flavius vet vi at det ble slaktet enorme mengder lam i templet til den årlige påskefesten. Det var nemlig kun der lammene kunne slaktes. De måtte være lytefrie. Det dreide seg om rundt 250.000. Prestene stod med blod til anklene. Templet hadde et rensesystem som spylte ut blodet med vann gjennom et rørsystem og ut av et hull fra en av fjellveggene under templet. Blod og vann strømmet ut fra templets side.
Så Herrens åpne side hvor blod og vann strømmer ut, peker både på Kirkens skapelse med de livgivende sakramentene og på Herrens legeme som det nye templet. Templet som bygges på tre dager, ved oppstandelsens herlighet. Kristus er templet og Kirkens brudgom. To dimensjoner av Guds nærvær i den nye pakten som springer ut av den gamle pakten.
Han, som ble gjennomboret på korset, er det vi skal se på. Her siterer evangelisten profeten Sakarja (12,10). Med blikket rettet opp mot korset, rettet inn i Herrens hjerte, skuer vi frelsen, skuer vi Guds uendelige kjærlighet som blir bekreftet i oppstandelsen. Det er det vi feirer i dag. En kjærlighet så dyp og rik at den overvant døden og åpnet himmelens porter som mål for menneskelig eksistens.
P. Arne Marcos Blogg 