For oss kristne kan det ofte være vanskelig å forstå det nye og radikale med Kirken slik Herren grunnla henne. Det er mange trekk ved den som bryter med de religiøse forestillinger mennesker har. Kristendommen kommer ikke fra menneskelig religiøsitet, men Guds åpenbaring til menneskene. I Kristi ord møter vi Guds tanker.
I dagens evangelium avslører Kristus hva Gud tenker om de religiøse lederne i hans samtid. Han kritiserer avstanden mellom forkynnelse og praksis hos de lovkyndige og fariseerne. Er det de sier i orden for dem som lytter, er deres livstil på ingen måte det.
Det er ikke uten grunn at Herren i sine ord om bønn legger vekt på at man ber i det skjulte. Det er en iboende fare i mennesket å ville stå frem som from og religiøs for andre. Fristelsen til å ville bli beundret kan bli for stor.
Kristus vil derfor at det nye fellesskapet han grunnlegger skal være preget av en broderlighet og en tjenestevillighet på annen måte enn det som er gjengs forventet. I følge Lukas sa han: ”Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere.” (Lk 22,26-27) Han understreket dette ved å vaske apostlenes føtter i nattverdssalen.
Den første lesningen går mot en feil klerikalisme, ikke fra Jesu tid, men 450 år tidligere. Det Gud kritiserer prestene for er dessverre fortsatt aktuelt. Også her blir det samme grunnlaget gitt som Herren bruker, nemlig at vi alle har den samme far og dermed er søsken.
Fordi de ikke tenker på det, er det tre ting prestene kritiseres for:
- De vil ikke høre og ikke legge seg på sinne å ære Herrens navn. Presten har ikke Guds ære som det fremste budskap, men formidler en gal rettledning.
- Ved det bringes mange til fall. De forstår ikke lenger paktens religion, går på avstand til den og blir frafalne.
- De gjør forskjell på folk under forkynnelsen. Enkelte blir foretrukket, andre blir overlatt til seg selv.
Guds trusler mot slike metoder er streng: disse prestene vanhelliger pakten og Gud sender derfor forbannelse mot dem.
I den andre lesningen tegner Paulus et idealbilde hvordan en kristen prest skal være; han elsker sin menighet slik en mor sine barn. Han forholder seg ikke til den som en embetsmann, men personlig: han lar brødrene ta del i livet slik Herren gjorde det. Han vil ikke falle menigheten til last, så derfor arbeider han. Og hans største glede er at menneskene erkjenner ham som en tjener: prekenen er en ren forkynnelse av Guds ord som det i sannhet er – og ikke som et menneskes ord. Han vil ikke ha noen innflytelse på menigheten, det eneste han ønsker er at Guds ord er virksomt i de troende.
Dagens ord er aktuelle for vår tid og retter seg både til prest og menighet. En prest bør alltid søke å være åpen for idealene og etterleve dem så godt han kan. Det er ikke ham det dreier seg om, men Herren. Forkynnelsen skal formidle Guds vilje og styrke de troende. Samtidig skal han selv være beveget og ledet av det han forkynner.
De troende bør støtte prestene i deres oppdrag som menighetens tjenere, men også tørre å melde sin bekymring dersom presten ikke lever opp til sitt kall. En tilrettevisning som bør skje i broderlig kjærlighet. Sammen skal prest og menighet vokse i kristen tro, håp og kjærlighet, slik at Kirken, Kristi brud, forblir levende og ung.
P. Arne Marcos Blogg 