Kjære menighet,
dagens evangelium med de to disiplene som får vandre med den oppstandene Jesus Kristus, inneholder noen viktige punkter. For det første fortelles det at veien fra Jerusalem til Emmaus er 60 stadier. En stadie tilsvarer 185 meter, dvs. de gikk rundt 11100 meter, eller 11,1 kilometer til fots. Vi vet selvfølgelig ikke hvor fort de gikk, det kan godt være at de i samtalen av og til også stoppet. Men to til tre timer synes jeg man i hvertfall kan regne med.
Den ene av de to heter Kleopas, mens den andre får vi ikke vite navnet på. Det er godt mulig at han er nevnt fordi han har berettet fortellingen til Lukas. Dessuten er det hans kone, Maria, som står ved korset i følge Johannesevangeliet (Joh 19,25). I følge Hegesippus, en jødisk-kristen historiker, som levde i det annet århundret (110-180), er Kleopas broren til Josef, Jesu stefar, og far til Simon, som ble biskop av Jerusalem etter Jakob. Dessverre er ingen av Hegesippus tekster bevart for ettertiden, men den senere historikeren Eusebius refererer til hans verker og har sitater fra dem.
Noe som blir tydelig i denne fortellingen er at den oppstandene har en annen kroppsbeherskelse enn vi har i vår virkelighet, noe som gjør det mulig for ham å være med de to disiplene i et par timer uten at de gjenkjenner ham før han selv er kommet til det han anser som det nødvendige tidspunktet, nemlig brøtsbrytelsen.
De to displene hadde forstått at Jesus var en profet, noe som er en korrekt beskrivelse. Men at de hadde håpet at han «skulle befri Israel», viser at de ikke hadde forstått Herrens misjon riktig. Befrielsen han bringer er en helt annen.
Dette gir nå Jesus muligheten til å «forklare dem, helt fra Mosebøkene av og gjennom alle profetene, alt hva Skriften lærte om ham». Her vises det til at Herren var dypt kunnskapsrik i Skriften. Mitt nåværende inntrykk av Jesus etter å ha lest en god del ny litteratur rundt Jesu historiske bakgrunn, er at han må ha studert Skriften inngående og utviklet en dyp forståelse for hvilke sammenhenger han må beherske for at de som skulle lytte til hans budskap i hans egen samtid ville være istand til å forstå hvem han virkelig er. Vi kan forstå evangeliene meget bedre om vi vet hvordan Jesu samtid ville forstå det han sa. Det er det som av og til gjør det vanskelig for oss å forstå ham korrekt, fordi vi ikke alltid har hatt den nødvendige kunnskapen om Jesu jødiske samtid. Det er her forskningen i de senere tiår har arbeidet mangt mer inngående med jødiske kilder både i tiden før Herrens fødsel, som i samtiden, som også i de tidlige tider etter Herrens død og oppstandelse.
Uten tvil har de to disiplene etterpå brakt denne kunnskapen videre til apostlene. Taler de holdt senere gjengitt i Apostlenes Gjerninger, tyder på at tekstene Herren siterer blant andre må ha vært: 1. Mos 22,18; 5. Mos 18,15; 21.22-23; Sal 2.2; 7; 16,10; 110,1; 118,22; Jes 53,7-8. Men utfra det som er overlevert, var Herren uten tvil også meget kyndig i betydningen av Daniels bok og profetene Esekiels og Sakarjas tekster, samt sikkert alle tekstene fra Skriften. Muligens var han også kjent med andre skrifter.
Gitt Den hellige Ånds nærvær med Sønnen, er det ikke vanskelig å tenke seg at Jesus må ha hatt en åpenhet for utlegningen av de mange tekster og hvordan han riktig skulle være svar på dem. Her ligger sikkert også en grunn til at det tok en god stund før han kom til Johannes Døperen for å sette i gang sitt offentlige virke, det han var sendt til av Faderen. Han må ha brukt tiden godt. Han må også ha hatt en dyp innsikt i sine samtidige jøders tenkning, siden han lenge valgte å skjule sin virkelighet og talte bare om den i gåter. Først i Jerusalem, da timen var kommet, kunne alt åpenbares. Med de konsekvenser det fikk.
P. Arne Marcos Blogg 