Når vi vil prøve å snakke med noen om noe som er vanskelig for oss, kan vi ha problemer. Vi føler at vi ikke finner de riktige ordene. I våre tanker kan vi forestille oss den samtalen vi vil gå inn i, men i møtet med den andre er det som om ordene forvandles, samtalen går ikke slik vi hadde tenkt oss den på forhånd. Vi kan erfare det samme enten det er noe alvorlig vi vil ta opp eller noe meget godt.
Hvis vi vil fortelle en annen at vi er meget glad i vedkommende, ja kanskje at vi elsker den andre, kan vi fort møte språkets grenser. Det er som om språket stopper opp, tungen kan gå i stå. Vi strever etter å sette ord på det vi føler. Vi prøver å finne ord som egner seg best til situasjonen, selv om vi vet at intet ord kan uttrykke nøyaktig hva vi føler. Vi kan oppleve oss som om vi famler i et tomrom. Det er som om ordene kunne ødelegge den sannheten som er så viktig for oss. Av og til kan vi føle oss riktig dumme, men vi lar ikke være å prøve. Vi sier: «Hvis jeg bare kunne finne de riktige ordene … Hva jeg prøver å si er … Det er noen som … Det er slik at».
Det er underlig at ordet som er så nødvendig for vår kommunikasjon, plutselig kan synes så uegnet. Vi kan bli stående å famle etter ordene lik en astmatiker som kjemper for å få nok luft. De som elsker må slite for ordet.
Når vi vil forklare noe, må vi ofte bruke analogier eller bilder for å få det til. En god lærer åpner noe som er ukjent for elevene ved å benytte seg av det som burde være kjent for alle. Han sier at det han vil forklare er slik og slik. For å kunne snakke om noe som er fremmed, bør vi begynne om noe som er kjent.
Når Kristus snakker om Guds rike, sier Han aldri direkte hvordan det er. Det ville vært ubegripelig for hans tilhørere. Derfor benytter han seg av lignelser og bilder for å forklare det uforklarlige. Ordet kan ikke fange inn rikets mysterium, men det kan tegne et bilde av hvordan riket må være. «Han talte ikke til dem uten å bruke lignelser, men når han var alene sammen med disiplene, forklarte han alt for dem» (Mark 4. 34).
Dette vil ikke si at Kristus forkynte noe til menneskene og noe annet til disiplene sine. Hvis vi ser på definisjonen av lignelser, kan vi si at det vi prøver å forklare i lignelser ikke er nok. Det er alltid noe mer å si, fordi lignelsen aldri kan ta i seg hele virkeligheten.
Vi kan selvfølgelig spørre hvorfor han kun snakket i lignelser til folket mens han forklarte sine disipler alt. Hva er forskjellen mellom dem og folket?
Kristus valgte ut disiplene for å sikre seg at noen virkelig lærte alt og at de kunne være vitner og bringe Hans budskap videre, når timen var kommet. De ble plukket ut til å lede dem som ville følge etter Herren og slutte seg til hans fellesskap.
Her kommer dagens lignelser inn. Det er meget optimistiske bilder Kristus benytter seg av, bilder som er meget lett å forstå for hans tilhørere, bilder de kjenner igjen fra sin hverdag. Med bildene på kornet som vokser og sennepsfrøet som blir til et stort tre, forkynner han at det er så stor vekstkraft i Guds rike at er frøet først sådd vil det med tiden vokse helt frem.
Dette kan både forstås i hele skaperverket og i den enkeltes liv. I dåpen legges troen i oss lik et lite frø. Åpner vi oss for troens virkelighet i oss og gir den vekstvilkår ved et åpent og godt hjerte, kan den vokse seg til et stort tre med dype røtter og vide grener, som kan bli synlig for andre og som andre kan søke tilflukt under. Her i det kirkelige fellesskapet finner vi gjennom sakramentene den næringen som gir troen best vekstvilkår. Åpner vi oss for denne virkeligheten kommer vi nærmest Guds vilje i vårt liv.
P. Arne Marcos Blogg 