I min kongregasjon vier vi oss til de to Jesu og Marias Helligste Hjerter. Hjertene er konkrete uttrykk for Guds kjærlighet i disse to personene. Kvinnen, Maria, som gav sitt Ja til Guds vilje om å bli Guds Sønns mor. Mannen, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn fra evighet av, som ble menneske som vi og delte alt med oss bortsett fra synden.
I dag vil jeg dele med dere noen momenter fra min ordens tilblivelseshistorie. Den mannlige grunnlegger er Pierre Coudrin. Han ble født 1764 i en liten landsby ved Poitiers i Frankrike. Han følte tidlig kallet til å bli prest og begynte studiene i seminaret. Men allerede etter diakonvielsen brøt revolusjonen ut i Frankrike og han kunne foreløpig ikke prestevies. Rystet opplevde han de voldsomme forandringene som skyllet over landet og han var vitne til hvordan alle de bestående ordninger ble veltet. Kirken ble heller ikke forskånet og spaltet seg i dem som stilte seg bak det nye regimet og dem som holdt til Paven og nektet å akseptere revolusjonen. Det var som om alt raste sammen. Det må ha gjort et sterkt inntrykk på den unge nyutdannede teologen.
Han ble presteviet året etter av en biskop trofast til Paven i all hemmelighet i biblioteket til det irske seminaret i Paris. Etter å ha feiret sin første messe hjemme, måtte han gå i dekning for en tid. Han fant tilflukt hos noen slektninger og gjemte seg i et skjult rom på loftet i et lite bygg et stykke unna.
Her skulle han tilbringe seks måneder, i et rom så lite at det ikke var mulig å stå oppreist. Han hadde Bibelen og Kirkefedrenes tekster som lektyre og tilbragte meget av tiden med studier. Hvert døgn ved midnatt steg han ned gjennom en luke i gulvet for å feire messen med sine slektninger. Når han gikk opp igjen, tok han med seg «Corporalet» i overbevisningen om at noen partikler fra brødsbrytelsen ennå lå i duken. Slik hadde han et «tabernakel» i sin lille klausur.
Her legges grunnlaget for tilbedelsens spiritualitet i ordenen. Her hadde han også en visjon, hvor han så lange rekker av hvitkledde menn og kvinner som dro ut i verden for å misjonere. Ideen om å grunnlegge en orden var født i ham.
Etter tiden i det skjulte, fulgte noen år med et liv i hemmelighet i Poitiers og omgivelsene, hvor Coudrin arbeidet aktivt i sjelesorgen. Men for å ikke bli oppdaget, brukte han mange forskjellige forkledninger og havnet høyt oppe på listen over ettersøkte. Hans «lek» med datidens politimyndigheter ble berømt … i sin sjelesorg besøkte han også forkledd fangene i byens fengsel.
I en celle fant han en ung kvinne som var innesperret med sin mor. De var av adelig bakgrunn og var derfor satt i fengsel. Den unge kvinnen var Henriette Aymer de la Chevallerie og hun skulle bli den kvinnelige grunnlegger av ordenen. Under samtalene oppdaget de en dyp åndelig nærhet og slektskap.
Henriette var født i 1767 og hadde hatt en typisk oppvekst for en ung adelig kvinne. Revolusjonen og oppholdet i fengslet forandret henne grunnleggende. Da hun ble løslatt, var hun bare interessert i å vie sitt liv helt til Herren.
Sammen utvikler Henriette og Pierre planen om å grunnlegge en orden. Beveget av all den ødeleggelse de er vitne til, oppdager de spiritualiteten rundt de Helligste Hjerter, som betrakter Guds menneskevordene kjærlighet, som det eneste ekte motstykke til ondskapen og hatet de så rundt seg. De ønsker å bidra til gjenoppbygningen av Kirken og den kristne troen i Frankrike.
1797 begynte Henriette og noen andre unge kvinner et ordenslignende liv i et hus i Poitiers med Coudrin som geistlig ledsager. Huset, La Grande Maison, i Poitiers, har ordenen den dag i dag. Søstrene begynte med en gang den evige tilbedelsen, som består i at det alltid er minst en til stede i kapellet ved tabernaklet, alle døgnets 24 timer. Uten tvil en kraftkilde for ordenen.
De to avlegger de evige løftene julenatt 1800, Herrens fødselsdag er dagen for ordenens fødsel. Med det begynner ordenens historie og fremvekst. I 1817 blir den offisielt anerkjent av Pave Pius VII og i 1821 får den tildelt ansvaret for misjonen i Stillehavet. Coudrins visjon begynner å bli virkelighet. Den første gruppen forlater Europa i 1823 på den lange veien til Sandwichøyene, som senere fikk navnet Hawaii. På veien oppretter de en misjonsstasjon i Valparaiso i Chile, som danner grunnlaget for ordenens fremtidige vekst i Sør-Amerika.
I 1920 kommer den første pater fra den nye tyske provinsen til Norge. Han er først i Halden før ordenen i 1931 ble tildelt ansvaret for det som i dag er Trondheim Stift. Det hadde vi frem til år 2000. Betraktningen av Guds kjærlighet i Jesu og Marias helligste hjerter har ført ordenen til mange steder hvor Gud har ledet den til. Ordenen har alltid ville stå til tjeneste hvor der er behov i Kirken, hvor der er behov for Guds menneskevordene kjærlighet, hvor der er behov for kjærligheten åpenbart i Jesu og Marias Helligste Hjerter.
P. Arne Marcos Blogg 