Vår planet har større områder med hav enn med land. Slik er vår verden skapt. I gammel tid opplevde mange folk havet med sin ville og formløse makt som et gudløst kaos. Legger vi til den moderne kunnskapen om at havet har steget med mer enn 100 meter grunnet smeltingen siden siste istidsmaksimum, kan vi lett tenke oss at menneskene gjennom den lange historien opplevde havet som farlig, ukjent og fylt med skremmende uhyrer. Det er bare å se på tegningene på kart som ikke en gang er så gamle hva man forestilte seg om havet og det som befinner seg der av skumle malstrømmer, monstre og uhyrer.
I den første lesningen fra Ljobs bok, understreker Gud at Gud har stengt «for havet med porter». Det som strømmer «skummende frem fra dypet» har Gud stengt med «dør og bom». For Ljob er dette læren om at dersom Gud kan herske over slike voldsomme naturkrefter, som er langt større enn menneskenes krefter, kan Gud uten tvil også temme og styre den menneskelige skjebnen.
Evangeliet forteller oss at Sønnen på samme måte hersker over naturkreftene. Makten hans er så stor at han til og med kan sove mens det kommer «kastende en voldsom hvirvelvind» som fører til at bølgene slår over båten. Det er som om han hviler i Faderens armer som våker over Sønnens liv og sendelse og ikke vil tillate at naturkreftene overmanner ham.
Disiplene derimot er vettskremte og vekker Sønnen som befaler stormen: «Bli stille, og ligg rolig!». Med en gang løyer vinden og «det ble blikk stille». Men han gjør det ikke for å vise sin makt eller fordi han selv ble redd, men på grunn av frykten til dem med så liten tro: «Hvorfor er dere så redde? Har dere da ingen tro?» spør han de skremte disiplene. Disiplene forstår ennå ikke at i Sønnen er det i sannhet Gud de møter.
Deres svake tro kommer ikke til å bare være begrenset til slike undre, men også overfor de langt dypere undre og mysterier i Kristi sendelse: han kom for å stille en helt annen type rasende storm, nemlig våre synders kaos, som stilles i hans død på korset. Her heves han over alle menneskelige målestokker og får menneskene til virkelig å spørre: «Hvem kan vel han være?». Hva er han for et menneske? Hvordan er det mulig?
Paulus regner med en tro som har kunnet utvikle seg helt i den andre lesningen. Han erkjenner at Kristus overgår alle menneskelige målestokker fordi han har fullbrakt underet over alle undre, nemlig at en enkelt «døde for alle, … for at det å leve ikke lenger skulle bety bare å leve sitt eget liv, men å leve for ham som er død og oppstanden for oss».
Dermed er ikke menneskene bare reddet til sitt gamle, dødelige liv, som ved underet med stormen, men når de «lever i Kristus» er de blitt ført over til å være «en ny skapning» hvor «det gamle er forbi, noe nytt er blitt til».
Stormen ble stillet på grunn av den svake troen, slik at disiplenes tillit til Kristus skulle vokse. Døden på korset, som stiller en langt verre storm, krever av hver selv med den svakeste troen, å ikke lenger leve bare for seg selv, men for ham som døde og oppstod for oss. Dåpen fører oss inn i Kristus og er plattformen vi blir nye på, er plattformen som troen kan vokse på. Derfor kan vi alltid si til Herren: «Jeg tror, men hjelp meg til å vokse mer i tro. Gjør meg ny. Hjelp meg å bli den du vil jeg skal være, slik at jeg lever stadig mer for deg, at jeg dør og oppstår med deg».
P. Arne Marcos Blogg 