Preken: Jesu Hjerte – prekenserie del 3

Når vi betrakter Jesuhjerte fromheten, så dreier det seg ikke om de søtladne bildene og figurene. De kan faktisk heller virke forstyrrende for den som ønsker å fordype seg i denne spiritualiteten.

Det dreier seg egentlig om en dyp og inderlig relasjon til vår Herre Jesus Kristus. Det dreier seg om nettopp å se dybden i den kjærligheten Gud har vist menneskeheten gjennom Sønnens menneskevordelse. Det dreier seg om å se Guds kjærlighet gjennom Sønnens lidelse, død og oppstandelse. Det dreier seg om å bli ett med ham. Det dreier seg om den indre forbindelse mellom den troendes hjerte og Herrens hjerte. Den åndelige enhet mellom oss og ham.

Det er to personer som kan lære oss å fordype denne indre forbindelsen. Den ene er Maria, som hos Lukas beskrives som en kvinne som grunnet på alt i sitt hjerte. Det vil si at hun ikke tok lett på det som skjedde henne, men at hun tenkte gjennom det hun så og hørte og at hun reflekterte over det. Helt sikkert tok hun også alt inn i sine bønner og indre samtaler med Gud.

Vi kan gjøre det samme, tenke over det som møter oss, reflektere over det, be over det, i tillitt til at Gud opplyser oss og støtter oss ved Den hellige Ånds virke. Vi gjør det fordi vi ønsker at Guds vilje skal skje og at vi lever og handler i samsvar med den.

Den andre personen jeg tenker på er apostelen og evangelisten Johannes som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til hans hjerte. Det kan vi også gjøre når vi leser Herrens ord i Skriften, når vi lar dem bevege oss, når vi lytter til dem, når vi lærer dem, når vi betrakter dem, når vi fordyper oss i dem.

Men også når vi tilber Herren i hans hellige Legeme, når vi er hos ham, når vi kneler ned for Herrens nærvær i hans legeme i tabernaklet, det nye templet i den nye pakten. Vi kan være i Herrens nærhet i stillhet og bare lytte, være åpne. Med tiden kan vi erkjenne og oppdage at vårt hjerte beveges av Herrens hjerte. Det er en stille, men dyp prosess. En prosess hvor ikke vi bestemmer, men hvor vi lar Herren virke.

Det er ikke uten grunn at vi på slutten av litaniet til Jesu hellige hjerte ber: «Jesus, saktmodig og ydmyk av hjerte. Omskap vårt hjerte etter ditt hjerte». Vi ber rett og slett om at vår åndelige holdning og vårt åndelig liv omskapes av Kristus til å bli slik Kristi egen holdning og åndelighet er. Hans lydighet til Faderen og hans offer for menneskene, viser oss en hengivelse som springer ut av den dypeste kjærlighet som tenkes kan. Vi kan lære hengivelse av ham, selv om vår hengivelse ikke vil kunne nå den samme fullkommenheten som hans. Det er ikke det vi oppnår som er det avgjørende, men det vi forsøker så godt vi kan å leve og etterleve. Slikt hans hjerte er tålmodig og rik på miskunn, kan vårt hjerte også lære å være.

Som Guds Sønn som er blitt menneske, er han det sanne menneske. Av ham kan vi lære og formes til å bli sanne mennesker, sanne Guds barn, sanne brødre og søstre av Kristus. Slik blir vi mer menneskelige mennesker som kan inspirere våre medmennesker til den samme veien. Litaniet er en flott betraktning som åpner for oss dybden i Kristi åndelige virkelighet og betydning. Alle de enkelte påkallelser peker på en dyp åndelig og teologisk innsikt i hvem Jesus Kristus virkelig i sannhet er. Derfor er det alltid givende på nytt å ta frem litaniet og betrakte de enkelte beskrivelser og la vårt hjerte beveges av dem. Slik vil vårt hjerte langsomt, men sikkert kunne omskapes til å ligne på Herrens hjerte. Slik kan vi bli stadig mer ett med ham.